Jeg har snakka med Tone Martine Kittelsen. Hun er ei av damene bak Ravnedans og bare dét i seg selv fortjener en skikkelig applaus. Jeg blir så inspirert av folk som gunner på og tar ansvar for at de får jobbe med de tingene de vil - som ikke venter på at andre skal lage mulighetene for de. Etter å ha snakka med Tone Martine er jeg overbevist om at jeg må ta opp igjen min egen solopraksis (bare synd jeg ikke bor i Oslo så jeg kunne deltatt på hennes nyeste prosjekt How To Solo) og at det meste bare handler om å starte et sted.
Hva jobber du med for tida?
Jeg har akkurat kommet hjem fra Stavanger hvor jeg i to uker har jobbet sammen med Camilla Nordhagen i et DKS- prosjekt som heter Danselabben. I tillegg koreograferte jeg på ungdomskompaniet som kulturskolen i Stavanger har. Så flinke ungdom og så gøy å få lov jobbe med dem!
Nå er jeg tilbake i Oslo og har hatt en skikkelig kontordag. Jeg har en toukers periode nå med masse administrativt arbeid for Ravnedans og andre prosjekter jeg skal søke støtte til. Så det er en slags planleggingsfase, før jeg snart skal jobbe med Heidi Jessen i et forprosjekt. Det gleder jeg meg veldig til å komme i gang med. Jeg liker jo aller best å være på gulvet! Det er jo derfor jeg gjør disse administrasjonstingene også- for å få ting til å skje. Jeg må motivere meg litt ekstra for de periodene jeg ikke har noe fysisk jobbing, så det er godt å ha noe å se fram til.
***
Jeg tar meg ofte i å avstandsbeundre alt du får til. Alt fra soloforestillinger til festivalarrangering til barneforestilling og undervisning. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber? Har noe slags fellesnevner for de ulike prosjektene du jobber med?
Jeg har vel alltid vært litt rastløs og har lyst til å få gjort de tingene jeg drømmer om. Det er så mye som interesserer meg for og er nysgjerrig på mye innen scenekunst! Dessuten er jeg sykt glad i å samarbeide med folk og de ulike samarbeidene har ført til at jeg har jobbet med mange ulike prosjekter. Jeg prøver å la de ulike prosessene utvikle seg naturlig og er ikke så opptatt av at det skal passe inn i et bestemt mønster jeg har laget meg. Jeg blir veldig interessert i de tingene jeg gjør, og investerer mye i både personene jeg samarbeider med og prosjektene.
Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg er sykt nysgjerrig på kostyme og tekstil etter å ha gjort et prosjekt med en kostymedesigner og en tekstilkunstner på Scenekunst Sør lab i desember. Så nå prøver jeg meg litt frem på den fronten og ønsker egentlig bare å danse rundt i store, store kostymer. Men om det er noen fellesnevner? Det var et godt spørsmål. Jeg prøver egentlig bare å være uredd. Jeg kaster meg uti ting selv om jeg ikke vet hvor det skal ende. Jeg føler at hvis man blir redd, så blir det vanskeligere å gjøre ting, så jeg prøver bare å gunne på. Jeg har alltid vært opptatt av at hvis man skal få gjort noe, så må man ta ansvar selv. Man kan ikke la det være opp til andre om man får realisert de prosjektene man har lyst til å gjøre.
***
Hva er det egentlig som trigger deg med dans? Hva har vært viktig i valget med å jobbe med dans?
Dans er på en måte et evighetsprosjekt og det trigger meg veldig at jeg alltid kan lære mere, gjøre mere. Det er så bredt! Det finnes alltid spennende ideer, spennende personer å jobbe med og spennende prosjekter. Kanskje er det derfor det ser ut som om jeg jobber med så mye forskjellig, fordi det virkelig føles som det er uendelig med ting å fordype seg i.
Når det gjelder det å jobbe med dans, så har jeg egentlig aldri hatt noen annen plan. Det høres veldig klisjè ut, jeg vet det, men jeg har alltid visst at jeg skulle jobbe med dans. Når jeg møter folk som kjente meg da jeg var liten syns de det er veldig vittig at jeg faktisk blei danser. Men det var liksom aldri noen andre alternativer. Jeg er helt enkelt sykt glad i å danse, hehe.
***
Det skjer så mye spennende på sørlandet for tida - spesielt med tanke på Ravnedans og Scenekunst sør. Kan du fortelle litt om hvordan og hvorfor dere jobber for utviklingen av scenekunstmiljøet der?
Det har skjedd masse der de siste årene, ja! Når det gjelder Ravnedans var det egentlig en enkel idé om å få til noe med samtidsdans i byen. Vi var en gjeng dansere som hadde dratt ut for å studere og det hadde åpnet seg en verden vi hadde lyst til å presentere for publikum hjemme i Kristiansand. Det første året satte vi opp ei forestilling i Ravnedalen og vi opplevde stor interesse fra publikum, noe som gjorde at vi valgte å fortsette og utvikle prosjektet. Nå har vi holdt på i syv år med stødige publikumstall. Kanskje har dette gitt andre mot til å prøve? Det at vi klarte å nå fram med en såpass smal sjanger har kanskje gjort at flere har turt å satse på sitt. Vi ser at parallelt med Ravnedans har det dukket opp flere initiativer fra scenekunstnere der. Jeg sier ikke at vi er eneste grunnen til at miljøet har utviklet seg i sør, men ting har i alle fall ballet på seg, nå senest med etableringen av Scenekunst Sør.
Det er mange kunstnere som bor i Kristiansand - skatter som tidligere var skjult kommer nå fram og det legges mer til rette for arbeidet deres. Via kartlegging og økt fokus på kunstnere har det dukket opp flere nye prosjekter og samarbeid på tvers i feltet. Scenekunst Sør er etablert som et kompetansesenter, først på frivillig basis og nå snart med daglig leder og en mer profesjonell drift. All cred til de som har jobbet for å få det opp på beina! Ting utvikler seg bra og det er kjempeinteressant å følge med. Det er også mange ildsjeler i Kristiansand. Flere er sammen om et slags felles mål og man klarer å utnytte hverandres ressurser og kompetanse. Dessuten har det klaffet bra med den politiske satsingen i byen. Det har vært god timing.
***
Jeg leste i et intervju at du hadde bestemt deg for å lage èn solo i året, og nå initierer du også prosjektet How To Solo på scenehuset - hva er det med soloformatet som interesserer deg?
Soloarbeidet er for meg blitt en gjennomgående praksis, noe jeg har uansett, som legger seg som et slags lag over alt jeg jobber med. Jeg liker følelsen av at jeg kan gjøre hva som helst når jeg går inn i studio. Og når jeg står aleine på scenen kan jeg bryte med alt jeg har planlagt og ta det i en helt annen retning. Som oftest gjør jeg jo sånn ca det jeg hadde planlagt, men det er likevel noe adrenalinfylt med tanken på at alt kan skje. Jeg kan ikke gjøre feil.
Det med å gjøre én solo i året var noe jeg bestemte meg for da jeg var ferdig å studere. Kanskje mest for å ha et prosjekt å holde fast ved. Jeg var vel redd for å ikke få jobb eller miste motivasjonen eller noe, så jeg lagde en slags strategi for å unngå å stagnere. Det med å jobbe solo er også fint av praktiske årsaker. Det er noe jeg kan gjøre når jeg vil og hvor jeg vil og som jeg kan jobbe ut slik jeg ønsker det. Soloprosjektene er lette å frakte og kan derfor også tas videre inn i andre sammenhenger og prosjekter. Jeg trenger ikke ta avgjørelser sammen med noen og erfarer derfor ofte at prosjektet tar nye veier. Det liker jeg. Egentlig så liker jeg bare å jobbe. Alene eller sammen med folk. Jeg tror også veldig på at jo mer gjennomarbeidet solopraksis jeg har, jo sterkere stiller jeg med eget uttrykk og min pakke i andres arbeid.
Prosjektet How to solo har jeg egentlig tenkt på lenge og målet der er å styrke kompetansen rundt soloarbeid. Hva soloarbeid er kan man nesten definere selv i denne sammenhengen. Om det er hvordan du som utøver jobber i en gruppe eller om du jobber alene med en forestilling, som utvikler eller hva som helst. Jeg kan ofte savne å ha et sted å jobbe sånn fast, et studio eller verksted, så da tenkte jeg at hvorfor ikke ha et verksted sammen med andre først og så kan man jo se hvor det fører hen. Apropos det med å samarbeide, så savner jeg noen ganger den tilgangen til å se hvordan andre jobber. Ofte ser man folk i ei forestilling eller eventuelt en workshop, men ikke så ofte i arbeid med eget materiale. Det er jo masse bra som skjer i Oslo, men jeg savner et sted hvor man bare kan jobbe sammen i et rom. En casual arena hvor det er rom for utprøving og man kan gi hverandre tilbakemelding eller bare se hvordan andre jobber.
Jeg sitter med mange ideer for hvordan det kan videreutvikles etter hvert. Jeg håper for eksempel at vi kan knytte nettverk til andre som har jobbet mye med soloarbeid, få de til å komme å holde workshop å gjøre forestilling. Ja, det er mange ting jeg tenker på. Nå må vi først komme i gang. Jeg håper det kommer noen! Men samtidig- hvis det ikke kommer noen har jeg i alle fall rommet for meg selv, hehe.
***
Hva vil du at verden skal vite om Tone Martine Kittelsen?
Vet du hva- jeg foreslår at du finner på noe der! Noe klokt!
Foto: Tale Hendnes
Mer om Ravnedans på ravnedans.com