Jeg har snakket med Victoria Husby. Victoria har jeg kjent siden studietiden i Stavanger, hvor hun allerede utmerket seg som en spennende danser. Hun har siden studiet jobbet både som dansepedagog, koreograf, danser og illustratør, og har blant annet laget barneforestillingen SVISJ! SVOSJ! og driver sin egen illustrasjonsbedrift Strekpoesi. Victoria er for tiden aktuell med forestillingen Friksjon i samarbeid med Tone Martine Kittelsen på bestilling fra Dansearena nord og Scene Finnmark. Jeg var nysgjerrig på hvordan denne forestillingsprosessen utviklet seg og hva Victoria selv tenkte om utøverrollen. Og litt andre ting da, såklart.
Hva jobber du med for tida?
Akkurat nå er jeg på residens hos Dansearena nord i Hammerfest, hvor jeg og Tone Martine Kittelsen jobber med forestillinga Friksjon som skal ha premiere 6.11. Dette er et forestillingsprosjekt initiert av Dansearena nord og Scene Finnmark. De søkte etter to dansere til å lage en forestilling til nyskrevet musikk av tre jazzmusikere som jeg og Tone var heldige å få napp på. Så nå er jeg og Tone stort sett i studio og forsker på bevegelse. Vi skal være på residens i totalt fem uker, før vi skal på en liten turné i Finnmark. Nå er vi på fjerde uka her oppe, og det er veldig spennende! Har aldri vært så langt nord før, så det føles ganske eksotisk. Selv om det er mørkere enn vi er komfortable med, er det mye lys innendørs og i menneskene her! Ellers jobber jeg jo hele tida med streker til Strekpoesi, som er min lille illustrasjonsbedrift.
***
Kan du fortelle om prosessen med arbeidet til Friksjon? Nyskapt musikk og dans- hvordan utarbeides dette verket?
Ja, det er litt morsomt faktisk, for det er en ganske annerledes prosess enn hva jeg har gjort tidligere. Som sagt er et samarbeid mellom Scene Finnmark og Dansearena nord, hvor vi har fått en del nyskrevet musikk komponert av tre jazzmusikere, og så skal vi lage en forestilling ut ifra det. Musikerne kommer først den siste uka av oppholdet, så vi har hatt god tid for oss selv med bare å forsøke å bli kjent med musikken og hva det egentlig er vi skal lage.
Vi prøver å få musikken under huden og finne vår rolle i det hele, så mye av tida har gått til å improvisere og leke oss fram til et felles uttrykk. Vi har jobbet mye med å prøve å gå ut av våre faste mønster, og å gi hverandre oppgaver og utfordringer. I og med at vi ikke har noen ytre koreograf har vi sett mye på hverandre og pushet hverandre videre. Vi har også forsøkt å gå litt ut av de vanene vi har for hva en danseforestilling skal inneholde- at vi ikke bare tar med “dansesteg” for at vi tror de må være der. Det er både utfordrende og lærerikt å prøve å gå ut av seg selv. Tone står ofte og roper på meg hvis jeg gjør for mye av det jeg pleier å gjøre, og det er bra for det er ikke alltid man ser sine egne uvaner.
Uten å være for konkret, har vi prøvd å følge magefølelsen og etterhvert funnet mer ut av hva det er som hører med i stykket og ikke. Det har dannet seg et slags landskap vi beveger oss i, og selv om forestillingen blir mye improvisert, vil vi være enige om hva det skal være - hva som er stykkets uttrykk. Så ja, veien har blitt til mens vi har gått, kan du si. Vi ante ikke hva det skulle bli før vi startet, men etter en veldig åpen start, har vi nå jobbet oss inn i et landskap, et uttrykk.
Det er jo ganske sjelden man får musikk servert sånn og skal lage noe ut av det, så det har vært en spennende utfordring. Musikken skal også være live, så det krever jo også hele veien tanker om hvor mye musikken og musikerne trenger av fokus, slik at de ikke forsvinner i bakgrunnen et sted. Vi må gi rom til hverandre og samtidig være en slags enhet. På en måte er det jo to prosjekter som skal bakes sammen, så jeg er veldig spent på hvordan det blir når musikerne kommer i studio og vi ser sammenhengen skikkelig for første gang.
***
Hva er du opptatt av å uttrykke som utøver og hvordan jobber du med dette? Har du en spesiell praksis?
Å, det var et godt spørsmål. Jeg vet egentlig ikke om jeg har noe godt svar. Jeg syns dans er en utrolig fin måte å uttrykke seg på, og jeg liker godt å jobbe med mye forskjellig - lære nye ting og jobbe med forskjellige innfallsvinkler, folk og ulike prosesser. Jeg har liksom ikke noe yndlingsoppskrift. Jeg tror det viktigste for meg er å møte folk med kunsten - å skape et møtepunkt for utveksling av inntrykk, tanker og ideer. Det fine med dansekunst er at det ikke er noen konkrete svar. Jeg liker at folk kan oppleve en forestilling og tolke den ut i fra hvor de selv er i livet, ut i fra sine erfaringer og synspunkt. Jeg vil ikke legge noe i fanget på de som ser på, så det prøver jeg å unngå, kanskje ved å la bevegelsene tale for seg, la de være nok.
Når jeg selv arbeider liker jeg å skrive ned ting. Det er som om jeg fordøyer det bedre da og at ting gir mer mening når jeg har skrevet de ned og latt de ligge en stund. Det tar kanskje litt tid, men er en fin greie for å la det “sette seg” i meg. Jeg jobber mye på intuisjon, men trenger likevel å forstå det jeg holder på med.
Jeg jobber jo også som pedagog og koreograf, og det å bytte på disse rollene, gir også mye informasjon til arbeidet mitt. Jeg møter mange ulike mennesker og får ulike input som jeg tar med meg videre. Og så er det jo ulike ting som er viktig i de forskjellige rollene. Når jeg underviser syns jeg det viktigste er at man ser hver enkelt elev, at man viser de mulighetene, og at de får trua på seg selv som menneske.
***
Jeg vet at du også nylig har skrevet en master i dansevitenskap. Kan du si litt om hva du skrev om og hvordan dette arbeidet påvirker ditt videre arbeid?
Ja, jeg leverte masteren i vår med tittelen “Kunsten å vurdere dans”. Det høres kanskje tørt ut, men der er en læreplananalyse for programområde dans, hvor jeg analyserer språket i læreplanen for å se hva det er som vektlegges og hva det har å si for hvordan dans vurderes i den videregående skole. Læreplanen er jo det som legger premissene for hva elevene skal lære. Den forteller hva en danser skal være og hvilke rammer man skal vurdere ut ifra, så det får jo stor makt i skolehverdagen til elever og lærere på denne linja. Det blir altså veldig tydelig i læreplanen hva som anses som viktig å kunne innen dans.
Jeg intervjuet dansepedagoger på en danselinje om deres vurderingspraksis, og fikk raskt øye på deres utfordringer og dilemmaer i vurderingen av elevene. Læreplanen er sterkt preget av at danseteknikk, uten at det egentlig defineres hva teknikk er, er det viktigste å kunne for å få høy måloppnåelse innen dans. Formidlingsevne kommer bare som et slags strøssel på toppen, noe jeg personlig syns er veldig rart. Det blir en slags kunstig inndeling av kvaliteter, uten å ta for seg helheten av en danser. Karakterer skaper også mye sammenlikning og uansett hvor mye lærerne prøver å gjøre det uviktig, så blir det ene rangert som bedre eller dårligere enn det andre.
Det er en vanskelig balansegang fordi elevene må vurderes, men jeg mener vi må se på hvilke premisser for vurdering som settes høyest. Hva er det vi ønsker å oppnå i utviklingen av nye dansere? Hvordan må læreplanens ordlyd være for å endre fokus? Akkurat nå er det veldig mye arbeid som legges ned hos dansepedagoger over hele landet i prosessen med en fornyet læreplan, og her håper jeg det tenkes annerledes framover. Jeg mener det er viktig å ha en debatt rundt hva en danser skal være, og med så mye endringer i verden er vi nødt til å legge til rette for dansere som er med på utviklingen. Min mening er at vi trenger personlig uttrykk og skaperevne, ikke bare copy paste av en teknikk.
Jeg tror vi går glipp av mye bra kunst fordi alt skal måles etter ferdigspikrede mål. Hele poenget med kunsten er vel at man ikke alltid vet hvor den fører oss. Vi er alt for opptatte av å passe inn i en mal, tenke på om andre liker det vi gjør, og å ikke gjøre feil. Jeg mener vi trenger dansere med trua på eget krutt, som tør å gå for ting de ikke vet hvor skal ende, og som ikke alltid passer inn i rammer noen andre har laga. Det er jo på en måte dansens oppgave i dag, tenker jeg, men sånn det undervises og vurderes, konserverer vi nok mer enn vi bygger opp under nytenkning. Og med det mener jeg ikke å angripe lærerne som underviser, men mer det overordnede systemet som forteller oss hva som skal vurderes og verdsettes i dansen.
***
Du jobber jo også som illustratør i din egen bedrift Strekpoesi. Kan du si noe om hvordan dette arbeidet går sammen med det å jobbe som dansekunstner - påvirker uttrykkene hverandre?
Ja, det er litt både og om de påvirker hverandre. Jeg synes som sagt at det er veldig gøy å gjøre forskjellige ting og er takknemlig for å kunne kombinere de ulike aktivitetene og uttrykkene jeg holder på med. Mest liker jeg det fordi de er såpass ulik i arbeidsformen. Jeg elsker det fysiske arbeidet og å bli skikkelig sliten i kroppen, men da er det også ekstra deilig å sette seg ned å tegne over en kaffekopp.
I alt jeg gjør bruker jeg meg selv kreativt til å skape noe, så på den måten påvirker og utfyller det hverandre. Jeg blir helt klart inspirert av mennesker jeg møter i de ulike jobbene, og bruker det både i tegninger og i dansekunsten. Jeg tror det åpner flere dører for meg og gir meg helt andre muligheter enn jeg ville hatt bare med ett uttrykk.
Jeg har også lyst til å prøve å forene de to jobbene enda mer i et prosjekt i framtida. Jeg laget jo scenografien til SVISJ! SVOSJ!, som helt klart var påvirket av arbeidet med Strekpoesi, så sånne kombinasjonsprosjekter kunne jeg tenke meg å gjøre mer av.
***
Hva vil du at verden skal vite om deg?
At jeg elsker å holde på med håndverk - å lage hjemmelaga gaver og lære meg å lage nye ting. Det nye jeg har lyst til å lære meg er å lage Macramé og dreie egne keramikkopper og kanskje noe snekring. Haha! Så om noen skal ha det som tema på årets juleverksted så kommer jeg gjerne! Jeg tar med trivelig stemning og god kaffe!
Foto: Rino Engdal
Les om og sjekk spilleruta for Friksjon på www.dansearenanord.no