• Maria Landmark

Akkurat nå, i akkurat dette øyeblikket// SNAKK 31



Det har dukket opp flere nordnorske dansekunstnere de siste årene som virkelig har latt seg bemerke. Karianne Andreassen er en av de som har gjort stort inntrykk og som på kort tid har gått fra å være et ukjent fjes til å være godt etablert. Karianne har blant annet jobbet med Simone Grøtte i GLEMT og Å klore seg fast, med KATMA i Ritsj og UTSIKT, produsert sin egen forestilling OPP/HAV som ble vist under Coda i fjor, og er for tiden aktuell som danser i intet mindre enn fire nye verk før sommeren.

Karianne har en imponerende kapasitet og et glødende engasjement for å være en som virkelig bidrar gjennom kunsten. Hun er av typen som inspirerer med sin kraft og kroppslighet, men også ydmykhet og undren; ei som med sin tilstedeværelse har evnene til å berøre et helt publikum bare ved å være. I denne samtalen snakker vi om å gripe muligheter, om å lære, om inspirasjon og om å utvikle en bærekraftig karriere.


Det var ikke barebare og få landet en avtale med deg, du er en opptatt kvinne! Kan du fortelle hva du jobber med for tiden?

Akkurat nå sjonglerer jeg flere ulike prosjekter. Jeg har nettopp gjort ferdig en turné med barneforestillingen UTSIKT av Katma i Viken fylke. Det er en forestilling som ble spesifikt utviklet for å være en “Koronavennlig” forestilling og spilles gjennom vinduet for barn i barnehager. Regissør Katrine Strøm har gjort en stor jobb med å finne et format som lar seg gjennomføre uansett omstendigheter og forestillingen har allerede blitt spilt over 130 ganger. Det har tydelig vært etterlengtet med kulturelle opplevelser, og møtene med alle disse barna har vært helt spesielt og få oppleve i denne tida, til tross for at de skjer gjennom et vindu.


I snakkende stund er jeg på residens i Hammerfest med dansekunstnerne Mari Bø og Eva Svaneblom som jobber mot premiere på verket ERROR:gender til Festspillene Nord-Norge. Her har jeg mer en funksjon som kunstnerisk råd. Parallelt med dette med i talentprogrammene TILT Grow og UREDD, og som en del av TILT jobbet jeg forrige uke med utviklingen av en solo som koreograferes av Yaniv Cohen. Neste uke skal jeg jobbe med Arktisk filharmoni med en solo som skal vises på 17. mai, og uka etter begynner prøvene med Mathilde Caeyers som har premiere på verket New Religion under Festspillene i Nord-Norge.


Jeg er helt avhengig av almanakken min, for å si det sånn! Det er både fantastisk og nesten litt overveldende å ha så mye jobb. Særlig i denne tida hvor så mange ting er avlyst og utsatt, og etter at jeg i fjor faktisk vurderte å starte på en annen yrkesvei. Nå ruller det skikkelig og jeg føler at jeg både har vært heldig og at jeg har klart å la meg inspirere av alle restriksjonene og bruke de som et rammeverk for kunstnerisk utvikling, mer enn et hinder.



Det er ikke så mange år siden du var ferdig utdannet og jeg opplever at du virkelig har jobba deg inn i dansefeltet. Nå for tida er du kanskje en av de jeg kjenner med flest oppdrag som danser. Kan du si litt om hvordan du har jobbet deg inn i miljøet og hva som har vært viktig for deg i etableringsfasen?

Jeg tok utdanningen min i London og det var en veldig teknisk utdannelse med dresscode og streng konformitet. Vi ble utdannet til å bli “kompanidansere”, så det å komme ut i arbeidslivet og oppdage at det kanskje ikke ble slik jeg hadde drømt om under utdannelsen, var en stor overgang. I begynnelsen føltes det som et nederlag å ikke få fast jobb i et kompani, og tankene om at jeg ikke var god nok til å jobbe som danser snek seg på.

Likevel ble jeg værende i London i 3,5 år etter utdannelsen og jobbet frilans der. Det var mye blodslit og lite penger; mange strøjobber og typ sånn ta buss til Belgia for å danse i 15 minutter. Ting jeg kan le av nå, men som ga masse erfaring. Jeg begynte også å jobbe med ting jeg trodde jeg ikke var god på, som for eksempel teater, og utelukket ikke noen muligheter i startfasen. Det tror jeg var en bra strategi og det åpnet opp for at jeg kunne jobbe i en ganske stor variasjon av prosjekter, noe det viste seg at jeg trives godt med. Den tanken jeg hadde om at jeg måtte finne én ting jeg var god på var kanskje ikke så gyldig likevel.


Jeg fikk min første jobb i Norge med Simone Grøtte og hennes forestilling GLEMT. Den forestillingen turnerte masse og åpnet dermed flere dører til dansefeltet i Norge hvor jeg etterhvert valgte å etablere meg.

Jeg liker å tro at det å stille seg åpen og sårbar for nye prosesser gir noe ekte inn i arbeidet, og at kunsten må stamme fra et genuint sted for å møte publikum på en raus og åpen måte. Jeg forsøker å by på meg selv og være både hyggelig og modig. Den første profesjonelle jobben jeg fikk, fikk jeg fordi jeg sendte en tekstmelding til en koreograf og spurte om vi skulle ta en kaffe. En kaffe ble til studiotid, og studiotid ble til jobb. Jeg tror man må være litt frampå og gjøre ting man kanskje egentlig ikke tør. Mamma sier alltid at de fleste bekymringer ikke blir noe av, så det prøver jeg å leve etter.


Det er ikke så lenge siden jeg revurderte danseyrket, men så kom det ett spennende prosjekt, så ett til og ett til. Jeg er veldig glad jeg ikke ga meg for tidlig, for jeg tror man må være litt seig. Det er ikke 60-meteren, liksom.

Nå nyter jeg at det flyter og prøver å ikke være for overveldet av at det skjer mange ting på én gang. Alt er bare enda en dag jeg kan danse og enda en dag jeg kan lære noe. Jeg føler meg heldig som får jobbe så variert fordi jeg får så mange ulike input og innganger til arbeid. Det er som om ulike mennesker tilrettelegger for ulike deler av min kreativitet, og da blir jeg stadig overrasket. Jeg kan ofte tenke sånn “oi! Kan jeg dette? Det visste jeg ikke”, og så går jeg derfra med enda et verktøy i verktøykassa!



Hva inspirerer deg og hva ønsker du å uttrykke gjennom dansekunst?

Jeg har aldri hatt et overordnet mål i forhold til hva jeg ønsker å uttrykke, men jeg jobber

alltid for å gi publikum en opplevelse. Jeg vil skape et uttrykk som kan gi et inntrykk på publikum; et rom for refleksjon eller noe de kan sitte igjen med. Jeg elsker jo å utforske og utvikle kroppens muligheter og kommer nok aldri til å slutte å la meg fascinere over den fysiske kroppen, men det aller viktigste for meg er å skape kunst for noen.

Møtet med publikum er alltid unikt og det er noe med den opplevelsen som er så rik. Den energien publikum gir og den kombinasjonen av mennesker som bare er samlet akkurat der og da. Det at det sitter folk tett i tett med ulike historier, tanker og holdninger som til sammen danner en felles opplevelse, og at selv om det er jeg som står på scenen og fremfører noe, så er det minst like stor informasjonsstrøm tilbake fra publikum, som igjen styrer mye av hvordan forestillingsopplevelsen blir. Den kommunikasjonen fortsetter hele tiden å fascinere og inspirerer meg. Selv om jeg har blitt mer og mer interessert i prosesser, er det desidert beste med jobben at jeg får stå på scenen og oppleve dette rommet hvor bare akkurat dét øyeblikket gjelder.


Jeg kan også bli veldig inspirert av å se forestillinger selv. Jeg tror at ved å observere andre mennesker lærer en mye om seg selv. Både hvordan man er og hvordan man ikke er. Noen ganger er opplevelsen en flukt fra hverdagen og andre ganger er inntrykket helt revolusjonerende. Den samme følelsen jeg har når jeg selv står på scenen har jeg ofte som publikummer- denne opplevelsen finnes bare akkurat nå, i akkurat dette øyeblikket. Potensialet for kreativitet og påvirkning er stort, og noen ganger kanskje utenfor vår fatteevne. Derfor er det vanskelig å måle kunst, eller si noe direkte om nedslagsfeltet, men jeg tenker alltid på kunst som en mulighet til å lære. Dessuten er det himla gøy!


Ellers inspireres jeg av lys, av havet, av møter med ulike mennesker og av musikk. Jeg har ofte det jeg kaller fantasifest i hode- en lek der alt er mulig. Jeg ser for meg bevegelser, visualiserer musikken og lager koreografiske oppbygninger i bilder. Jeg tror egentlig jeg gjør mye sånt- visualiserer og assosierer. Prøver å spinne videre på ting og bryte gamle mønstre.


Du jobber også som skapende kunstner med verket OPP/HAV. Hvordan er det å jobbe utøvende versus skapende i eget verk? Ser du for deg å jobbe mer som koreograf framover?


Det er jo mange av de samme prosessene i en medskapende prosess og en skapende prosess. I den medskapende prosessen har jeg ofte mye å komme med, men den siste bestemmelsen ligger hos noen andre. Det kan både være betryggende, men også frustrerende hvis man er uenig. Jeg har ikke jobbet så mye skapende som utøvende, men gjennom de skapende prosessene jeg har hatt, har jeg også lært mye om å jobbe utøvende. Det gir noen fine synergieffekter, og for meg er det fint å både jobbe med det “trygge” i det andre gjør og å utfordre meg til å gå for egne ting. Som det ordensmennesket jeg er liker jeg også godt å jobbe administrativt, med logistikk og alt det som følger med å lage egne verk, men synes det er utfordrende å stå i kreative prosesser alene. Da er det ofte sånn at jeg i ettertid ser at det kunne vært mer sånn og sånn, men jeg prøver å minne meg selv på at det ble det det skulle bli i det øyeblikket det ble til.



Du er deltaker i talentprogrammene UREDD og TILT Grow. Hva gir disse programmene og er det noen strukturer du ønsker å ta med deg videre?

De to programmene fungerer litt ulikt. I UREDD har jeg mest fokus på mitt skapende virke, med særlig fokus på prosjektet OPP/HAV, som handler om å utvikle en metode for å overføre erfaring fra fridykking til et scenisk uttrykk og visa versa. I programmet er vi fem unge talenter som jobber innen ulike deler av scenekunstfeltet med forankring i Nord-Norge. Vi får delta på flere faglige seminarer som alle bygger på hvordan man kan utvikle en bærekraftig karriere, og vi får også hver vår mentor. Det blir lagt til rette for en visningsplattform, men programmet er også veldig mye mer enn et sted å vise arbeidet sitt. Det er et sterkt fokus på å utvikle det individuelle uttrykket til kunstnerne og å finne den måten som er riktig for den enkelte å jobbe. På den måten handler det lite om en spesifikk måte å utvikle talenter på, men om å finne den perfekte måten å utvikle hver enkelt.


TILT Grow er et tredelt program hvor den ene delen er ei seminarrekke, den andre er utviklingen av en solo sammen med en koreograf og den tredje delen handler om å lage et kunstnerisk utviklingsprosjekt som kan nå ut til bredden. Panta Rei gjør en skikkelig innsats for utviklingen av dans ute i samfunnet, og gir unge talenter mulighet for å få et både inspirerende og realistisk møte med hvordan det er å jobbe som dansekunstner.


Det passer meg veldig bra å kombinere disse programmene, for de gir meg ulik kompetanse og ferdigheter jeg får bruk for i mitt videre virke. Det har for eksempel vært en skikkelig luksus å få jobbe med Yaniv Cohen til soloprosjektet i TILT. Det er sjelden vare å jobbe én til én med en koreograf, og jeg føler det er så utviklende også uavhengig av den spesifikke soloen vi lager. Det er som jeg sa i stad at det å fylle opp verktøykassa er et skikkelig givende sted å være.


Det at vi både får tilgang til en mentorordning og muligheten til å jobbe med en coach gjennom Talent Norge gjør at programmene også tar vare på psykososiale faktorer. Det kjennes som om noen passer på deg og jeg tenker det er noe alle kunne hatt godt av gjennom karrieren, ikke bare når man er fersk. Man kan garantert kjenne på både ensomhet og stagnasjon opp gjennom årene, og det å føle støtte og ha noen som hjelper deg å sortere tanker, tenker jeg er viktig for å kunne ha en lang karriere.

En ting som jeg må passe meg for er at jeg ikke tar på meg for mye. Jeg ser jo at når ballen ruller, så kommer det flere tilbud, noe som er skikkelig gøy, men det kan også bli for mye og en potensiell fare for å miste seg selv. Jeg trenger å avlære meg med at mitt beste ikke nødvendigvis er mitt hardeste, og at det går an å si nei til ting, eller jobbe med mindre intensitet i perioder i stedet for å alltid gi 110% og ligge med bronkitt hver jul. Det kan være vanskelig å skjønne selv hva som er bærekraftig, både fysisk og psykisk, særlig når man er relativt ny i gamet, så da er det godt å jobbe med en mentor som kan dele erfaringer. Av og til trenger man at noen andre setter ned foten og sier at det er lov å ta helg eller at vanlige folk faktisk tar sommerferie.



Helt til slutt: hvem kunne du selv tenkt deg å lese om i SNAKK?

Det er litt som å spørre hvilken is jeg vil ha- helst alle! Men ei jeg umiddelbart tenker på er Henriette Hamli. Første gangen jeg så henne på scenen tenkte jeg wow! Da jeg etter hvert fikk gleden av å jobbe med henne i GLEMT, ble jeg veldig inspirert, så det hadde vært gøy å lese mer om hvordan hun tenker og arbeider.



Foto: Marthe Thu

Les mer om Karianne på www.karianneandreassen.com




0 comments