• Maria Landmark

Det høres jo jævlig klisjé ut, men jeg tror kunst kan forandre verden // SNAKK 2


Jeg snakker med Nicolai López. Spanjolen, hip-hoperen, eks-danseren og produsenten som kom til Alta for halvannet år siden og som allerede har satt sine spor i byen ved å stå bak prosjekter som for eksempel Get OFF deFence, Vidas Extremas og utbygging av skatepark til 20 millioner. Å snakke med han inspirerer. Jeg kjenner at jeg får lyst til å gå ut å skape noe som gjør en forskjell, noe som betyr noe. Om det treffer hun ene jenta i publikum eller juryen for Heddaprisen, så betyr det like mye, så lenge man gjør noe. Når han gjør noe, gjør han det med hele seg og er ikke redd for å feile, det eneste han er redd for er å ikke prøve. Ja, og så tannlegen da.

Hva jobber du med for tida?

Jeg jobber som prosjektmedarbeider i kulturavdelingen i Alta kommune. Her får jeg jobbe med mange ulike prosjekter og jobber for tiden med realiseringen av ny skatepark i Alta, et nytt kunstverksted for ungdom og et nytt kulturnæringshus forelpøig kalt Drivhus. I tillegg jobber jeg som produsent i Hætta productions, noe som etter hvert vil bli min fulltidsjobb. Kontrakten med kommunen går ut i februar, så nå jobber jeg med å gå inn i prosjekter som kan gi varighet framover.

***

Du har bare vært i Alta i halvannet år, men har allerede vært med på å drive fram prosjekter som synes godt i byen. Har du noen tanker om hvordan du ønsker å være med på utviklingen av kulturlivet i Alta?

Både ja og nei. Jeg har aldri gått inn med tanken om å markere meg. Jeg tenker ikke på at jeg skal endre byen, men jeg er opptatt av å bidra der jeg kan. Jeg opplever at det skjer mye i Alta og at det er skikkelig ja-mentalitet, så det har vært lett å ta tak i prosjekter her.

Jeg kommer med en litt annen kompetanse hit og møter hele tiden folk som er gode på ting jeg ikke kan, så sammen pusher vi framover. Dessuten tror jeg at jeg tjener mye på å være uredd. Jeg har lyst til å vise at det ikke er så vanskelig å få ting til å skje så lenge man har litt guts. Jeg tror man kommer langt ved å ufarliggjøre byråkrati - stort sett er de folkene som sitter på pengene villig til å hjelpe og de er jo der fordi de faktisk vil gi ut penger.

Folk er kanskje generelt litt for redde for å gjøre feil, mens jeg har med meg en gi faen-holdning fra hip hop miljøet, som gjør at jeg tør å dose litt på der andre stopper opp. Dessuten finnes det utrolig mye kreative folk her, så hvis jeg kan bidra til at de folkene får i gang prosjektene sine, så er jeg happy. Jeg blir jo lett engasjert i ting, sant!

***

Det virker som du er opptatt av mange ulike former for kunst og kultur, med prosjekter som spenner fra teater og dans til streetart og skating. Hvordan velger du hvilke prosjekter du skal gå inn i?

Hmm, godt spørsmål. Jeg prøver bevisst ikke å sette noen premisser for hvilke prosjekter jeg skal gå inn i, og prøver å ikke låse meg, men jeg ser likevel at min bakgrunn fra det urbane miljøet har gitt meg noen verdier som jeg bevisst eller ubevisst trekker mot. Jeg handler mye på impuls- jeg tiltrekkes ting jeg tror på, ofte er det politisk. Det viktigste for meg er at kunsten forteller noe, at den uttrykker noe som jeg mener er viktig at folk vet om. På mange måter kan man si at jeg driver folkeopplysning. I Vidas extremas jobbet vi for eksempel med situasjonen til kunstnere og urfolk i Guatemala og jeg syns selv det var helt sykt at jeg ikke visste at rundt 3000 unge mennesker drepes hvert år. Dette må jo folk vite om! Så vi fant ut at vi på ett eller annet vis måtte lage en forestilling rundt dette. Nå skal det være sagt at jeg ikke ønsker å lage kunst på bekostning av folks historier, men ved å involvere, samarbeide og utforske, tror jeg vi kan lage forestillinger eller kunst som kan gi publikum informasjon de ikke hadde fra før av. Om det er om verden eller om seg selv, spiller ingen rolle. Kan man forandre èn persons holdninger, har man kommet langt.

Når det gjelder min rolle i de ulike prosjektene har den ofte blitt til underveis. Noen ganger har jeg gått inn i et prosjekt med en helt annen rolle enn den jeg har kommet ut med. Jeg lærer stadig, møter folk som gir meg mulighet til å prøve meg, kaster meg ut i situasjoner jeg ikke vet hvor ender, blir kjent med nye sider av meg selv og slik utvides og utvikles plattformen min stadig. Det høres jo jævlig klisjé ut, men jeg tror jo kunst kan forandre verden. Ikke bare på grunn av mitt arbeid, men kan jeg gjøre noe, så gjør jeg det, uansett hvilken rolle det betyr at jeg selv har i det.

***

Dere har vunnet både Heddaprisen og Kritikerprisen for stykket Vidas Extremas. Hva betyr slike priser for deg?

Jeg er jo veldig stolt og det er klart at det betyr noe. Heddaprisen, som er den mest prestisjetung prisen innen teater, gir jo cred som gjør at folk har tiltro til det du gjør og da blir plutselig ikke bakgrunnen din så viktig. Det gir kanskje en slags frihet og et springbrett til andre prosjekter innen teater. Jeg hadde jo bakgrunn som skuespiller før dette prosjektet, men her blei jeg plutselig regiassisent. Det var veldig spennende og jeg har i ettertid fått tilbud om å være regissør for et annet stykke. Jeg føler ikke at jeg er helt klar for det enda, men det modnes i meg, så kanskje etter hvert. Noe annet som slike priser gjør med deg er at du får tiltro til å følge intuisjon og å stole på de prosessene du er i. Jeg og regissør Jon Tombre hadde like før premieren en ganske seriøs samtale om å endre hele konseptet og gjøre det mer kritikervennlig fordi vi tenkte at det blei alt for mørkt og for utradisjonelt, men så bestemte vi oss til slutt for at det var sånn dette produktet måtte være. Det kom fra lange prosesser med aktørene, ikke fra noe vi hadde prøvd å pushe fram. At publikum og kritikere blei så begeistra, viser at man må tørre å gjøre sin egen greie, det gir en slags selvtillit for videre arbeid.

Samtidig som det er fint med priser er det også noe ambivalent når det kommer til Vidas Extremas. For hva betyr disse prisene hvis vi ikke kan hjelpe de det faktisk handler om? Samtidig som vi fikk utdelt Kritikerprisen er en av skuespillerne i stykket drapstruet av MS13, gjengen som allerede har drept tvillingboren hans og flere tusen andre, og som aktivt går inn for å angripe hip hop miljøet fordi de mener at de stjeler soldater fra de. Jeg mener, når vi ikke klarer å få han trygt til Norge og sannsynlighetene er stor for at han må tilbake til Guatemala og leve i skjul, hva skal vi da med den prisen? Det føles liksom ikke spesielt viktig. Samtidig må man jo se at slike priser kan være et talerør for å fortelle deres historie og vi har ikke gitt opp å få han til Norge. Vi skal klare det!

***

Det er mange ting jeg gjerne skulle fått med i dette intervjuet og det er klart at her er det mange viktige tanker som kommer ut. Men jeg må visst gi meg for nå. Så bare en siste ting: Hva vil du at verden skal vite om Nicolai López?

Så jævlig kleint spørsmål! Hehe.. Tja, vel, jeg vil vel at folk skal vite at jeg er en jovial type som følger drømmen sin. Jeg ønsker å inspirere andre og å skape en forandring. I tillegg har jeg tidenes største tannlegeskrekk og er redd for strøm. Fordi jeg tissa på et strømgjerde en gang. Skulle tøffe meg, sant. Heldigvis lærer jeg av mine feil!

Foto: Maria K. Landmark

#art #kunst #intervju #snakk

  • Vimeo - Black Circle
  • Black Instagram Icon