Jeg snakker med Tanja Andreeva, danseren fra Bodø som jeg nettopp så danse i et vannspeil under Bodø Biennale og som jeg tidligere har blitt fascinert over i blant annet stykket Enseblet. Tanja har bakgrunn både som danser, pedagog og produsent og har for meg alltid vært en spennende og modig dansekunstner som følger sine egne veier.
Hva jobber du med for tiden?
Jeg har nettopp “landet” etter å ha vært med på Bodø Biennale. For en fantastisk greie det var! Kan jeg benytte anledningen til å skryte litt masse av Iselin Borgan og Kari Skotnes Vikjord i BAREDANS? Dødskule damer, som gjør dødsviktige ting for dansen i Bodø!
Der presenterte jeg arbeidet Ved siden av før, rett over etter under festivalåpningen, var med på Borrowed Landscape av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, og storkoste meg med resten av programmet. Og nå bærer det videre avgårde til Romania, hvor jeg skal turnere med koreografen Cosmin Manolescu sitt stykke FRAGILE i to uker.
***
Hva er viktig for deg som kunstner? Hva ønsker du å formidle med kunsten din?
For tiden er jeg veldig nyskjerrig på tilværelsen da. Bare for å ha noe totalt uhåndgripelig å fundere over, ikke sant. Livet kan jo være et absurd konsept å måtte stå i, og jeg tenker at hvis jeg klarer å gi noen følelsen av å kjenne seg igjen i noe av det jeg skaper, så bærer vi tilværelsen litt sammen på en måte. Det synes i alle fall jeg er en lettelse; at vi alle pusler og strever og roter med mye likt og på mange måter er like.
For meg er det viktig at de jeg deler arbeidet mitt med får muligheten til å kjenne litt på det; at de kan relatere noe av min pusling til noe av sin. Jeg prøver alltid å finne en tilnærming som gjør at publikum kan få følelsen av at her dreier det seg om noe nettopp de har vært bortpå og kjent på selv, uansett om mitt utgangspunkt egentlig er noe helt annet enn det hver enkelt til slutt relaterer til hos seg.
Jeg har også en hemmelig drøm om at noen som har sett noe av arbeidet mitt, og ikke fått noe særlig ut av det der og da, om mange år opplever noe som gjør at hen tenker “det var det hun mente”. For å bruke en noe uortodoks referanse- hashtag #denfølelsen. Den har jeg tulla en del med, men den er faktisk inne på noe av det jeg prøver å få til gjennom arbeidet mitt- det burde jeg kanskje ikke gå ut med offentlig, men.
***
Hvilken rolle føler du at du som kunstner har i samfunnet?
Jeg tror ikke min rolle som kunstner er noe mer spesiell eller viktig eller definert enn min rolle som menneske. Noen ganger føler jeg at jeg klarer å gjøre en forskjell i rollen som kunstner; får fram reaksjoner, følelser, og en form for bevissthet hos andre mennesker, og at jeg inspirerer andre og vokser som individ selv. Det er kult! Men, andre ganger oppnår jeg det samme også “bare” i rollen som f.eks. datter, venn, lærer eller totalt fremmed. Så jeg tror ikke at jeg i rollen som kunstner kan gjøre noe mer eller mindre for samfunnet enn i en hvilken som helst annen rolle, egentlig. Jeg tenker at vi alle, uansett hva vi sysler med, har like viktige (eller uviktige, kanskje?) roller i samfunnet. Jeg er en liten hippie innerst inne, jeg. Jeg vil bare at vi alle skal ha mye rom for hverandre, og fred og kjærlighet og blomster i håret og alt annet naivt og deilig! Så om jeg kan ønske meg noe i forhold til rollene våre, så tror jeg det må være at vi alle blir vårt ansvar bevisst, og bidrar så godt vi kan i de rollene vi har til at alt og alle rundt oss skal ha det bra.
***
Hva vil du ar verden skal vite om Tanja Andreeva?
Jeg kan fortelle en litt morsom historie fra da jeg gikk i barnehagen. Den tror jeg sier mye om hva slags menneske jeg er. Jeg gikk jo da i barnehage i Russland og hver dag, midt på dagen, hadde vi en “stilletime”. Det var en stor sovesal på avdelingen, hvor sengene stod på rekke og rad, og der hadde alle barna hver sin lille seng vi skulle sove i, en hel time, midt på dagen. Det var som oftest en ganske umulig oppgave for meg, men jeg prøvde mitt ytterste hver dag. Det var alltid en barnehagetante til stede som satt og passet på at det var ro og orden. Noen ganger måtte hun ut i noen minutter, og da var det uten unntak noen av barna som benyttet anledningen til å bryte reglene og få ut litt energi. Så en varm vårdag, i en av disse små lommene av frihet, kjente jeg at “nå, jævlar!” Jeg løp rundt fra seng til seng i sovesalen og dro ned trusa for å flekke rumpe til alle som lå og sov, akkompagnert av min egen og mine venners høye latter. Jeg rakk akkurat å smette tilbake inn under dyna før barnehagetanten, som hadde hørt alt skrålet, kom brasende inn gjennom døren. Jeg lå med dyna opp over nesen, og øynene godt igjen, mens hun lirte av seg en streng skjennepreken. Hjertet mitt dunket så hardt at jeg nesten ikke hørte hva hun sa, og kroppen min ble kokvarm av dårlig samvittighet og skam. Jeg angret bittert, men siden hun ikke fikk med seg hvem urokråka var, så ble det heller ingen straff. Det var egentlig det verste med det hele. Dagen etter ble jeg og bestevenninnen min tatt til siden av den snilleste barnehagetanten vi visste om. Hun lurte på om vi ville være med og lage shownummer til sommeravslutningen. Vi skulle kle oss ut som kjente russiske popsangere og danse og mime til hit-låter. Vi skulle øve mens de andre hadde stilletime i ukene fram mot avslutningen. Jeg sa jeg ikke ville være med. Alle ble veldig overrasket, det var ulikt meg å ikke ville være med på noe sånt. Både barnehagetantene og venninnene mine prøvde å overtale meg i flere dager, til ingen nytte. Jeg nektet og sa jeg ikke hadde lyst. En annen jente fikk rollen min, og hver dag da de snek seg ut for å øve mens vi andre skulle sove, lå jeg stille som en mus under dyna mi og hadde mer lyst til å være med enn noe annet i hele verden. En del av meg var knust over at det ikke var meg som skulle stå på scenen og mime til Delfinen og Havfruen på avslutningen, mens en annen var unektelig fornøyd med seg selv, og synes det var passelig straff for den udugelige oppførselen min som nesten gikk ustraffet hen…
Foto: Rune Bergan