Jeg snakker med Ida Gudbrandsen. Ida er danseren og dama jeg blei kjent med da vi begge studerte på Spin Off i 2004/2005. Vi blei egentlig ikke så veldig godt kjent der, men etter at jeg sendte henne et par ullsokker i posten og mottok hjemmelagde brownies i retur, visste jeg at dette var en venn for livet! Ida er full av latter, liv, spørsmål, kritikk og viten. En skikkelig dansenerd som liker å forske på kroppens umuligheter, gå i dybden av kunsten eller rett og slett bare føle den basale gleden av å bevege seg til musikk.
Hva jobber du med for tida?
For tida danser jeg i barneforestillinga Safarium av Landing. Det er egentlig ei forestilling laga for barn med spesielle behov, men nå gjør vi en bearbeidet versjon for barn fra 1-3 år. Forestillinga skal videre på turné i Vestfold etter at vi er ferdig å spille den på Dansens hus. Etter det er det premiere på ei forestilling av Ludvig Uhlbors som tar master i regi på Khio og jobber med et prosjekt som tar utgangspunkt i Leni Riefenstahl.
I tillegg jobber jeg litt som publikumsvert på Dansens hus og fram mot jul skal jeg jobbe 50% på Danseinformasjonen. Ja, også jobber jeg jo med noen festivaler da! Har akkurat avslutta rapportering og regnskap for Praxisfestivalen og skal snart i gang med forberedelsene til Mind the Gap, som er i desember. Jeg har også nylig gått inn i Bøler Samvirkelag, der jeg og seks andre dansere har gått sammen om å leie et studio på fast basis. Jeg gleder meg veldig til å se hva vi kan få til der!
***
Hva er det egentlig med dans som interesserer deg?
Å, det er veldig mange ting! Først er det liksom det basale: å bevege kroppen til musikk. Gi meg no enkel pop og littegranne plass så er jeg i gang. Pur glede! Arbeidsmetoden til dans tiltrekker meg veldig. Det å møtes hver dag og jobbe sammen i et studio er så fint. Det rommer veldig mye humor, alvor og alle må bidra med hele seg, noe som gjør at jeg kommer veldig nær de folka jeg jobber med.Det er sosialt på en annen måte enn det er å sitte rundt et bord og snakke. Arbeidet kan være veldig krevende, men jeg setter pris på å bli utfordra, mestre, gå dypere inn og bli konfrontert med problemstillinger som både er faglige og personlige. Det er bra at egne perspektiver og metoder blir forstyrra!
Så er det det kunstneriske ved det - lesningen og skapelsen av et verk. Hvordan man lager noe, dramaturgi, form, innhold; de tingene man kan analysere både når man lager og ser på dans. Jeg elsker å snakke, lese, diskutere og se på dans. Jeg er en skikkelig nerd!
Det er også noe med verdigrunnlaget til dans som er viktig for meg; det at dans åpner opp for ting som ikke nødvendigvis kan forstås på et intellektuelt nivå. Det er viktig å ha steder i samfunnet der ting ikke går opp, ikke kan forklares, ikke er logisk eller effektivt eller lønnsomt.
Ja, også må jeg jo nevne at jeg liker å stå på scenen! Jeg liker den dype konsentrasjonen det krever og at følelsen av tid blir helt annerledes.
***
Vi har jo ledd ganske mye av at du egentlig ikke har noen fysiske forutsetninger for å være danser. Likevel er du som danser alltid involvert i spennende prosjekter. Hvorfor tror du at du lykkes så godt som danser?
Haha, bra spørsmål! Det er jo sant da! Jeg eier ikke forutsetninger! Men kanskje er det nettopp det som har trigga meg? Skolefagene var lett for meg og jeg venta liksom alltid på det neste nivået, at noen krevde noe av meg som jeg måtte anstrenge meg for å gi. Det var ikke før jeg begynte å danse at jeg kjente at jeg virkelig måtte steppe up. Kanskje er jeg interessert i å ha det litt vanskelig, kjenne en form for selvpining?
Jeg var også veldig lenge inspirert av Ole Martin (Meland, red.anm.), som jeg ble venn med da vi gikk på barneskolen. Jeg så hvor hardt han jobba og hva det kosta han å satse på dansen, og det inspirerte meg veldig. I tillegg fikk jeg tidlig møte mange folk gjennom han og blei dratt inn i et nettverk som har betydd mye.
Hvorfor jeg jobber med dans er vel egentlig en rekke med tilfeldigheter. Jeg har nesten aldri søkt på en jobb eller gått på audition, men jeg har møtt folk og vært på rett sted til rett tid. Jeg var jo for eksempel heldig å få jobb som produsent for Hooman Sharifi/ Impure Company og da de søkte nye dansere sa han at jeg burde gå på audition så de fikk noe å le av. Haha! Men jeg fikk jobbe med dem etterhvert da! Jeg opplever at det veldig ofte er sånn at når du først får en jobb så er det lettere å få flere fordi folk har sett deg i arbeid. Jeg har aldri følt at jeg måtte jobbe med dans, det har ikke vært en drøm eller et mål. Jeg ville jo egentlig bli norsklærer, men nå ser jeg ikke for meg noe annet enn å drive med dans. Jeg tror det ville vært en sorg og ikke kunne jobbe med dans lengre.
***
Du har sagt at du ikke ønsker å jobbe som koreograf, men jeg har inntrykk av at du er svært aktiv som medskaper i prosessene du er inne i. Hvorfor ønsker du ikke å koreografere og hvordan ser du på din rolle som skapende utøver?
Som koreograf har man hele ansvaret, økonomisk, juridisk, kunstnerisk og som leder for alle folka som er involvert. Du får både all æren og all dritten. Ingen av de tingene er jeg interessert i. I tillegg føler jeg ikke at jeg har noen gode ideer, så da vil jeg spare verden for dårlige ideer og heller slippe til de som har noe å komme med.
Jeg synes det interessante med å jobbe som danser er tanken på at mitt kunstnerskap finner sted inne i andres kunstnerskap. Den motstanden og de mulighetene det gir meg er besnærende og mye mer interessant for meg enn å stå helt fritt. Kunsten vi lager oppstår i en dialog mellom meg og mine kunstneriske interesser, verdier, holdninger og koreografens eller de andre involvertes. Jeg prøver å lese situasjonen og forstå hva vi leiter etter, og bidra med en blanding av det jeg er interessert i, det jeg tror koreografen vil ha og det hun ikke visste at hun ville ha. Det er jo vanskelig å være noen andre enn den man er, så jeg preger nok arbeidet med min personlighet enten jeg vil eller ikke. Jeg opplever ofte at jeg har ganske sterke meninger om det kunstverket jeg er med på å skape, og at jeg har en tydelig smak. Da kan det være ganske irriterende å ikke ha vetorett, haha!
***
Du har vært med på å skape nye arenaer for dans som Praxisfestivalen og Mind the Gap. Hvorfor er det viktig for deg å legge rette for dans på denne måten?
Det er viktig for meg å være med på å bidra til det miljøet jeg vil ha, som er et miljø som både er åpent, inkluderende og faglig sterkt. Mind the Gap er en arena for nye dansekunstnere til å vise arbeidet sitt, møte andre nye og få veiledning av etablerte kunstnere. Jeg mener det er viktig med lavterskeltilbud som dette - det må være lov å være ny! Praxisfestivalen blei igangsatt fordi vi ønsket å dele den kunnskapen vi allerede hadde. Etterhvert har den utviklet seg til å først og fremst være et workshopprogram. Vi vet at mange ønsker å ta workshops og vi vil legge til rette for å kunne ta det her i stedet for å reise utenlands. Det å lage en festival er en fin måte å sikre at vi får gå på kurs med de folka vi synes er mest interessante.
***
Du har mottatt statens treårige kunstnerstipend. Hva betyr det for deg å få slik støtte? Føler du noe slags press på å gjøre noe viktig med disse årene?
Det har hatt mye å si! Ikke fordi jeg føler meg som “den utvalgte”, for det er mange som hadde fortjent å få det, men det har absolutt vært viktig for meg. Jeg kjenner jeg får trua på norsk kulturpolitikk av at det finnes denne typen support som anerkjenner at det tar tid å finne ut av ting, utvikle seg og fordype seg. Som ser verdien i arbeid som ikke nødvendigvis gir spesifikke resultater. Sykt fint!
Stipendet har gitt et slags press på en fin måte. Som en støttende hånd på korsryggen som dytter meg framover. Når noen sier at de tror på deg, sier de også at de forventer noe av deg, og det er positivt.Den økonomiske tryggheten kjennes helt fysisk i kroppen som at noe ga slipp og det ble rom til noe nytt. Jeg har vært opptatt av å bidra der jeg kan, og prøvd å være raus. Pengene skal ikke gå til at jeg kan kjøpe vellagra Norvegia og speltbrød. Jeg vil gi tilbake til feltet og bidra til ting som ikke nødvendigvis gir betalt i kroner og øre, men som er med på å utvikle det videre.
***
Hva vil du at verden skal vite om Ida Gudbrandsen?
Å, herregud! Minst mulig, hehe! Litt driti ut ettersom jeg svarte sykt mye på de andre spørsmålene?!
Foto: Maria K. Landmark