I dag snakker jeg med dansekunstner Silje Solheim Johnsen. Jeg blei kjent med Silje da vi begge gikk på danselinja på Kongsbakken videregående skole, men lite visste jeg da om at vi 10 år senere skulle gjøre flere spennende prosjekter sammen. Vi har blant annet jobbet sammen i Noise Control og Earthmovers og for meg er hun en viktig kollega i dansefeltet her nord.
Silje er en av de mest produktive dansekunstnerne jeg kjenner og turnérer for tida i hele Nord-Norge med barneforestillinga Oppdageren. Hun er brennende opptatt av nettopp dans for barn og tar virkelig saken i egne hender når det gjelder å gi barn det dansetilbudet de fortjener.
Hva jobber du med for tida?
Akkurat nå er jeg midt i et forprosjekt sammen med saksofonist Ola Asdahl Rokkones og i morgen skal vi ha publikumsvisning for 4. trinn! Vi jobber med forestillinga som har arbeidstittel Ubeskrivelig! Den handler om å oppfordre barn til å uttale seg om det som er vanskelig å beskrive, altså musikk og dans. Det er ei interaktiv forestilling, så vi er nødt for å hele veien teste den ut på målgruppa for å se hvordan det fungerer. Forprosjektet brukes også til å lage en promoteringsfilm til videre søknadsprosesser.
I tillegg har jeg og Jenny Svenssom nettopp publisert nettsiden Sett ord på dansen som går på litt av det samme temaet, nemlig å tilgjengeliggjøre samtidsdans for barn og unge gjennom å beskrive og sette ord på dans.
Samtidig spiller jeg forestillinga Oppdageren som snart skal på turné i Finnmark. Den skal spilles mye framover og er bestilt til Den kulturelle skolesekken også neste skoleår. Det er jeg skikkelig glad for! Ja, og så skal vi spille Noise Control (Johnsen/ Bø red.anm) på Dansefestival Barents.
***
Du og Jenny Svensson har altså starta prosjektet Sett ord på dansen. Et verksted- og forestillingstilbud rettet mot barn og unge som setter fokus på både å se, oppleve og sette ord på dans. Hva ønsker dere å oppnå gjennom dette prosjektet?
Vi ønsker på en måte å utdanne publikum, ta dem med rota allerede når de er små og gi de verktøy for å se og beskrive dans. Ofte blir elever bare slengt inn og ut av ei forestilling, og er kanskje ikke forberedt eller får fordøyd det de ser på noen måte. Vi vil å gi de større forståelse for hva en forestilling kan være og gi de muligheten til å beskrive dans uten nødvendigvis å forstå den.
Mange lærere er veldig flinke til å snakke med barna om forestillingene de ser, men hva snakker de egentlig om? Og på hvilken måte? Gjennom dette prosjektet ønsker vi å styre litt mer hva det snakkes om og hvordan de snakker om det. Vi forbereder elevene før forestillingen med å gi de noen briller å se forestillingen gjennom. Vi tar for oss forestillingstekniske elementer og bestanddeler i forestillingen, og i etterkant håper vi de kan si noe om hva de har sett, og også at de kan ta med seg disse erfaringene til neste forestillingsopplevelse. Det er viktig for oss å understreke at hver og en kan ha ulik opplevelse og at det ikke finnes noe rett eller galt. Vi vil bare gi de verktøy for å oppleve og beskrive.
En bonus med dette verkstedet er at lærerne får det samme kurset, slik at de også kan bli litt tryggere på hvordan de diskuterer dans med elevene.
***
Prosjektet Sett ord på dansen henger kanskje sammen med at du skriver på en Masteroppgave om dansens posisjon i skolen? Kan du si noe om hva du har forsket på?
En Masteroppgave er jo i virkeligheten ikke omfattende nok til å virkelig forske, det er mer en øvelse i metode for oppgaveskriving. Jeg skulle ønske temaet var mere viktig, for jeg synes jo jeg har skrevet om noe viktig! Men ja, oppgavens utgangspunkt er vel en slags desperasjon over at ungene ikke får den utdanningen de burde i estetiske fag. Jeg er veldig opptatt av hva man kan få igjen for å få oppleve kunst.
Tittelen på oppgaven er foreløpig Dans i skolen- betydningen av en tydelig definisjon av dans og lærernes kompetanse. Jeg har undersøkt hvordan innstillingen til undervisning av dans i grunnskolen er, både i læreplanen og blant lærerne. Jeg mener et av hovedproblemene er hvordan man definerer dans. Hvis man definerer det som fysisk aktivitet er det så utrolig mye annen aktivitet som vil være like god, men hvis man definerer det som kunst, rommer det så mye mer. Det er et enormt læringspotensial i dans som kunstform, bare tenk på for eksempel det å lære å uttrykke seg!
Jeg mener også at man må se på hva dansebegrepet rommer- det er så enormt vidt! Og hvis man ser på dans som en kreativ aktivitet, kan enhver lærer undervise det så lenge læreren er kreativ og har en god undervisningsmetode. Man trenger ikke være danser selv for å gi barna metoder for å bevege seg.
***
Etter å ha spilt Oppdageren på skoler rundt om i hele landsdelen, er du nå i gang med ei ny forestilling for barn. Hvorfor er du så opptatt av å lage forestillinger for barn?
Det er kanskje litt tilfeldig, faktisk. Jeg har har vel oppdaga at jeg kommuniserer godt med den målgruppa. Og så liker Den kulturelle skolesekken utrolig godt! Det er så bra at alle får det samme tilbudet, og det er spennende å møte ei så uens gruppe, der det eneste de har til felles kanskje er alderen. Det kan det være ei skikkelig utfordring å fange alle og den utfordringen liker jeg! Jeg vil at alle skal bli interessert, selv om de ikke trenger å elske det. Jeg føler jo på et slags ansvar for å gi de en god opplevelse med dans, spesielt siden de ikke selv har valgt å komme. Og jeg tenker og at hvis de får gode opplevelser som barn, så er jeg med på å utdanne et framtidig dansepublikum.
***
Kan du fortelle litt om hvordan det er annerledes å lage forestillinger for barn kontra voksne?
Når jeg jobber med å lage forestillinger for barn, jobber jeg hele tiden med barnas respons. Jeg liker ikke ordet interaktivt, men det er jo ofte sånn jeg jobber. Jeg snakker med ungene underveis i forestillingen og lar de være med på å påvirke hvordan stykket blir. I arbeidsprosessen handler det derfor mye om å prøve å forestille seg hvordan barna reagerer på det jeg gjør, og tilpasse meg det. Jeg jobber tett med publikum i skapelsen av stykket, og i det forprosjektet vi nå holder på med, hadde vi publikum inne allerede dag to. Det er superviktig å få den tilbakemeldingen tidlig og jevnlig.
En annen ting er måten jeg tenker på scenerommet på. I Oppdageren foregår forestillingen i barnas eget klasserom og forestillingen foregår i deres verden. Også den neste forestillingen har en sånn type form, at barna er inni den, mer enn at de sitter og ser på. Det betyr også at jeg må finne ut og kommunisere hvilke regler som gjelder for rommet vi er i, og for forestillingen, ettersom reglene fra teateret ikke finnes her. Denne formen liker jeg og jeg føler den funker. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skulle gjort en forestilling for barn på en tradisjonell scene.
Det blir altså ekstremt viktig med rammene rundt forestillingen. I Oppdageren er forestillingen ingenting uten klasserommet, så den måtte utarbeides med det i tankene, og prøves ut og gjøres på det faktiske stedet for å gi mening. Andre rammer som er viktige for skoleforestillinger er kontakten med lærerne på forhånd, hvordan elevene er forberedt, hvordan de sitter, om de har spist, er våkne og så videre. Det kan virkelig bli katastrofe hvis rammene for elvene er dårlige!
***
Du jobber hovedsaklig i Nord-Norge, og selv om du turnerer veldig mye, er det stort sett alltid i de tre nordligste fylkene. Har dette vært bevisst? Er det viktig for deg å produsere og vise dans i nord?
Jeg vet ikke. det har liksom bare blitt sånn. Jeg tenker litt sånn at jeg tar ansvar for mitt område og så tar andre ansvar for sitt område. Når jeg bygger opp et publikum her, så kommer de barna forhåpentligvis til å gå på forestilling seinere.
Det handler vel også om at jeg føler jeg har mer oversikt over miljøet her. Jeg vet sånn cirka hva som skjer, hva som har blitt vist og sånn, så da er det lettere for meg å finne min plass i det. Jeg føler meg mest hjemme her og det føles rett og slett litt fjernt å dra langt vekk. Jeg føler meg litt utrygg sør for Polarsirkelen, hehe.
Selv om jeg føler meg litt avskåret fra dansefeltet i Norge er det også en frihet i å ikke bli så påvirket av det alle andre gjør. Jeg kom jo rett fra London til Tromsø og har ikke hatt de samme lærerne som de andre, sett de samme forestillingen eller tatt de samme workshopene. Det er både befriende, men også noen ganger skummelt å føle at man ikke har noen rettesnor. Et mål videre er nok å være litt mer i kontakt med samtidsdansmiljøet sørpå for å se hva som beveger seg, men jeg føler definitivt et ansvar for å sørge for at folk i nord får et godt dansetilbud.
***
Hva vil du at verden skal vite om Silje Solheim Johnsen?
Hjelp! Skulle av og til ønske de ikke tenkte at det er hun som driver med dans i Nord- Norge, men det er vel gjerne det stempelet jeg får? Kanskje hadde vært kult å være hun som dreiv med dans for barn, men vil egentlig ikke ha noen stempel. Jeg vil ha sjansen til å redefinere meg hele tiden. Jeg tenker ikke at jeg er den kunsten jeg gjør.
Jeg vil jo helst at barna skal tenke at jeg er “hun som har fått meg til å forstå hvor sykt kult dans er!”, og jeg vil bare at folk skal fatte hvor utrolig mye forskjellig dans kan være. Også de som driver med dans! Det hersker så sterke felles meninger om hva som er bra dans og mange er mest opptatt av å definere hva som er interessant og hva som er bra. Jeg skulle ønske at også de som driver med dans ble mer bevisst på hvor mye man dømmer dans ut i fra sine egne perspektiver. Det fine med barn er at de ikke har rukket å få seg alle disse tillærte meningene om hva som er bra og dårlig, så de har kanskje lettere for å faktisk oppleve.
***
Thomas ville også jeg skulle spørre deg om du er like fan av Star Wars som sønnen din?
Jeg har blitt det mer og mer! Og det er jo ofte sånn at dess mer man vet om en ting, dess mer syns man er interessant. Sånn er det jo med dans og! Derfor snakker jeg også mye med elevene om dans sånn de får kunnskap og forhåpentligvis kan bli mer interessert!
Les mer om SIlje og hennes prosjekter på www.siljesolheimjohnsen.com og www.settordpadansen.no
Foto: Thomas Åsen