Jeg har snakket med sjefen for DanseFestival Barents, Marie Hermo Jensen. Marie er utdannet dansekunstner og har jobbet som danser og koreograf en årrekke før hun nå i vår tok over rollen som festivalsjef. Hun er datter av pioneren Solveig Leinan-Hermo og selv om hun ikke er opptatt av å fylle hennes sko, er det tydelig at ståpåvilje og mot går i arv!
DanseFestival Barents går av stabelen denne uka, og har et spennende og variert program som representerer dansekunstens mangfold, både med tanke på innhold og visningsform. For meg er det spesielt inspirerende å se hvordan man kan lage en festival med lokalt fotfeste som likevel strekker seg langt utover både byen og landegrensa.
Hva jobber du med for tida?
Festival og festival og mere festival! Det er absolutt det det går i! Vi er jo i innspurten nå, så det føles ikke som det er nok timer i døgnet! Det er fortsatt mange ting å ta tak i, men vi kommer nok i mål til slutt!
Kunstnerisk er jeg litt på is, men det er så spennende og travelt å sitte her, så det tenker jeg ikke så mye på akkurat nå.
***
Du har nettopp flyttet fra New Zealand tilbake til Hammerfest for å jobbe med DanseFestival Barents. Det virker som et ganske crazy valg! Hva får deg til å ville jobbe med dans på et lite sted så langt nord?
Vel, jeg fikk ikke jobben før jeg kom hit, så det var litt gambling. Det høres kanskje crazy ut å flytte så langt, men for meg var det kommet til et punkt hvor jeg kjente på hjemlengsel og et ønske om å flytte hjem igjen, så det føltes egentlig veldig naturlig.
Det å jobbe med dans i Hammerfest er jo ikke noe nytt. Solveig Leinan-Hermo har jo jobbet med Stellaris DansTeater lenge og virkelig gjort en innsats for dansemiljøet her. I tillegg finnes det flere dansekunstnere som jobber både profesjonelt som utøvere og pedagoger. Det er fortsatt et stort dansemiljø her og det gleder vi oss til å få vist fram under festivalen!
***
Jeg regner med det er hektiske dager nå rett før festivalstart. Kan du si noe om hva jobben som festivalsjef innebærer?
Det fine med å være festivalsjef er at du får lov til å bistå kunstnere og gi de muligheten til å vise fram forestillingene og prosjektene sine. Jeg prøver også å bli kjent med publikummerne og dra de inn i noe som vi selvfølgelig synes er helt fantastisk. Den kryssningen mellom kunsten, formidler og mottaker er veldig spennende å sitte midt inni. Det er jo til syvende å sist et møte med kunst det handler om, uansett hvilken side av bordet du sitter på.
Det er jo såklart mye arbeid. Det er søknader, markedsføring, korrespondanse, kontrakter og alt det praktisk rundt avviklingen av festivalen. Selv om jeg til en viss grad visste hva jobben gikk ut på, har det vært mer korrespondanse enn jeg noen gang hadde drømt om. Men jeg er ikke alene, jeg har et flott team rundt meg; produsent Mette-Marith Aspmo, teknisk sjef Steinar Lohne, og selvfølgelig styret og kunstnerisk råd. Det er veldig hektisk nå, men er vi snart der, så nå blir det blir veldig spennende å se hvordan alt faller sammen. Jeg har vært i jobben noen måneder nå, men det føles egentlig bare som noen uker. Det har gått så fort og vært kjempegøy og lærerikt!
***
Hvordan tenker dere når dere programmerer festivalen? Hva slags opplevelser ønsker dere å gi publikum?
Programmet settes i samarbeid med kunstnerisk råd. I år kom jeg inn for seint inn i stillingen til å være med på den første utvelgelsen, men jeg har vært med i forhandlingene mellom aktørene og festivalen for å få programmet til å henge sammen.
Når vi programmerer er vi opptatt av å engasjere publikum. Vi vil at de skal se mye forskjellig og oppleve forestillinger av ulik art. Det handler jo først og fremst om å gi de opplevelser og vårt ønske er jo at de skal få se noe nytt- at de kanskje vil sette seg litt utenfor det de vanligvis ser, bli utfordra, provosert og engasjert. Tidligere år har festivalen hatt spesifikke tema, men i år er det ikke slik. Likevel opplever jeg at det dette året er et sterkt fokus på musikken og at mange forestillinger dreier rundt dette temaet. I flere av årets forestillinger er danserne musikere og musikerne dansere, det finnes ikke lengre et skille, noe som gir helt spesielle møter også for de som er vant til å se dans. Her kan jeg nevne forestillinger som for eksempel Me too, Kjemi, urpremieren The Moon og Susurro.
Festivalen skal representere dansekunst i Barentsregionen, men vi har også i de senere årene åpnet opp for dansekunst utenfra fordi vi ser verdien i møtet med omverdenen og de impulsene det gir. Vi må likevel ta vare på Barentsprofilen og presenterer i år blant annet en stor russisk aften. Det er det faktisk publikum her som har etterspurt. Så det er viktig for oss å være lydhør samtidig som vi overrasker.
Vi ønsker å vise et mangfold av dans. Det innebærer også å at vi tar i bruk andre arenaer enn scenerommet. Festivalen har arrangementer rundt omkring i bybildet; på kjøpesenter, i barnehager, på skoler, på gata, på gallerier, vi besøker folk hjemme og så videre. Jeg tenker at man som festival også må oppsøke publikum og møte de der de er. I tillegg er det viktig at man har arrangementer som er gratis, at det ikke alltid skal stå på økonomien å kunne oppleve kunst.
***
Festivalen tiltrekker seg et stort publikum utenfra. Hvor viktig er det at festivalen skjer nettopp i Hammerfest? Hvilke betydning tenker du at den har for lokalbefolkningen og hvordan jobber dere med å nå det lokale publikummet?
Festivalen har vokst ut fra dansemiljøet i Hammerfest så det er jo ikke slik at man har sittet å tenkt sånn “hmm, hvor skal vi plassere en festival?”. Det var var Stellaris DansTeater som startet den som et prosjekt og så har den utviklet seg mer og mer. Festivalen har en fin plassering som et knutepunkt mellom de ulike landene som møtes i Barentsregionen, så sånn sett er jo geografien viktig. Vi håper også at publikum og aktører utenfra syns det er eksotisk å komme opp til verdens nordligste by på kanten av mørketida. Vi har jo hatt fantastisk nordlys i det siste, så jeg håper det også slår til under festivalen.
Vi ønsker at Hammerfestingene skal føle eierskap til festivalen, at det skal være deres festival, og i år kommer vi jo bokstavelig talt hjem i stua deres med forestillingen Dance Home Delivery. Det er viktig for oss å la de få ta del i festivalen på ulike måter. Derfor legger vi opp til mange forskjellige møtepunkt - forestillinger, workshops, film, fest og så videre. Vi er også opptatt av å at de som til vanlig holder på med dans her i byen skal få vist seg under festivalen, både profesjonelle og amatører. Målet er at flest mulig skal få delta. Vi utforsker hele tiden hvordan man kan møte publikum og skape nye spillerom for å oppleve dansekunst. Vi vil være en festival som tilhører byen, ikke nødvendigvis inntar den.
***
Helt til slutt: hva vil du at verden skal vite om Marie Hermo Jensen?
At jeg får det til! Det skal i hvert fall ikke skal stå på innsatsen! Det er veldig utfordrende og artig å holde på med festival, men jeg tror man får mest igjen for det når man lener seg litt framover. Jeg har jo store sko å fylle, men prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg stoler på at veien blir til mens man går!
Les mer og se det fulle programmet for festivalen på www.dansefestivalbarents.no
Foto: Pavel Krioukov