Jeg har snakka med Simone Grøtte, dansekunsteren og koreografen fra Lakselv, som har gjort seg gjeldende med sine suksessfulle forestillinger om nordnorsk historie og identitet. Jeg gikk i klasse med Simone på videregående, og det er litt interessant at de eneste av oss som ikke hadde noe særlig dansebakgrunn, er de som enda lever av faget.
Jeg var så heldig å få jobbe med Simone i Mannen som stoppa hurtigruta og kan med handa på hjertet si at denne dama vet hva hun vil! Jeg kjenner få som lager så gjennomførte og storslagne forestillinger som Simone, og beundrer stadig hennes tålmodighet og evne til å gå for det hun tror på - uansett om det kan ta årevis å gjennomføre.
Hva jobber du med for tida?
Først og fremst jobber jeg med en splitter ny produksjon som har premiere på Festspillene i Nord-Norge i juni. Forestillingen GLEMT er nordnorsk krigshistorie formidlet gjennom moderne dans. Nå kan jeg vel endelig si at det kunstneriske arbeidet har startet. Etter rundt to år med planlegging og research, er det godt å komme i gang med å lage selve forestillingen! Å ha premieren i sikte høyner stressnivået, men gir også et ekstra gir å jobbe på. Vi hadde forprosjekt forrige måned, så nå er de fysiske prosessene igangsatt, noe som føles veldig godt.
Akkurat nå har vi en periode med mye fokus på lyd og komponering av musikk, før selve produksjonsperioden starter i midten av mai. Vi skal jobbe ut forestillingen i Hammerfest, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg syns det er viktig at denne forestillingen blir til nettopp i Finnmark, fordi historiene vi jobber med har utgangspunkt der. Danserne er jo fra ulike steder i Norge, så jeg tror det å samles og jobbe på et sted som har tilknytning til historien, vil gi arbeidet en ekstra dimensjon. Ikke minst gir det et annet fokus å jobbe når man er på residens, man legger liksom resten av livet litt til side.
***
Dine tidligere forestillinger har hatt stort nedslagsfelt. Hva tror du har vært viktige årsaker til at du har fått gjennomført så store prosjekter som Reindans, Mannen som stoppa hurtigruta, Northern soul og nå snart GLEMT?
Jeg tror avgjørende faktorer er lange horisonter, tålmodighet og et godt kunstnerisk team. Jeg er kanskje ikke den som produserer flest forestillinger, jeg tar meg alltid god tid i planleggings- og gjennomføringsfasen. Til gjengjeld er jeg veldig opptatt av at produksjonene mine skal ha lang levetid og nå ut til mange. Alle produksjonene har hatt gode økonomiske rammer, men jeg tror igjen det er fordi jeg er så tålmodig. Jeg starter et prosjekt med en tanke om at det kan ta lang tid før produksjonen er ferdig, og som oftest har jeg brukt rundt to år på forarbeidet. For meg er det viktig at jeg ikke stresser fram prosjekter og at alle avgjørelser som tas, tas for å gagne prosjektet.
Jeg bruker også tid på å sette sammen et godt kunstnerisk team. Her er alle ledd like viktig. Jeg vil alltid ha de beste folkene rundt meg, de som støtter og som utfordrer meg. Noen faste personer går igjen, mens andre kommer inn i en produksjon fordi de har kompetansen som passer til akkurat dét prosjektet. Jeg har for eksempel alltid audition for danserne, både for å gi muligheten til flere, men først og fremst for å finne de danserne som er best egnet for akkurat dén rollen.
Det er klart at det også er en stor fordel å være gift med en komponist! Å ha han med på laget gjør at vi kan tenke større og at vi kan gå mye dypere inn i materialet enn jeg hadde kunnet med en som kom utenfra og måtte gå hjem klokka fire. Generelt så vil jeg nok si at et godt kunstnerisk team betyr alt. Jeg trenger folk jeg kan stole på og som vet hva jeg er ute etter. Og selv om det er forferdelig irriterende, trenger jeg folk rundt meg som er kritiske og utfordrer meg på det jeg gjør. Dette gjør at prosessene tar tid, men det gjør også at et hvert ledd og en hver avgjørelse i prosessen, har blitt testet. Det tror jeg er viktig for resultatet.
***
Jeg beundrer virkelig tålmodigheten din! Alt som kommer fra deg er så grundig gjennomarbeidet og ingenting er tilfeldig. Kan du fortelle litt om hvordan prosessen med produksjonene dine er?
Forarbeidet er nok det viktigste og det som tar lengst tid. Det begynner alltid med et tema som engasjerer, som ligger nært hjertet. Et personlig utgangspunkt er viktig for meg. I både Mannen som stoppa hurtigruta og GLEMT har jeg tatt utgangspunkt i mine forfedres historier. Jeg vet at når jeg har et utgangspunkt jeg brenner for å formilde, så gir det meg den krafta og utholdenheten jeg trenger for å jobbe i disse lange prosessene. Det høres kanskje fjernt ut, men det er litt den følelsen av at prosjektet trenger seg fram, at jeg ikke har noe valg, det bare må gjøres.
Ut i fra den basen begynner jeg å bygge videre. Jeg prøver hele veien å tenke på hva som er viktigst i formidlingen av temaet. Hva trenger historien for å trenge fram til folk? I GLEMT har jeg for første gang valgt en interaktiv form på forestillingen. Jeg mener historien er så viktig at man som publikum ikke skal få et valg om å melde seg ut, så da ble den formen det riktige. Med utgangspunkt i historien kommer også arbeidet med å knytte til seg et kunstnerisk team. Her ser jeg på hvem som er riktig for å få det uttrykket jeg ønsker. Det er som om historien er hovedpersonen og så er resten av oss bipersoner som skal hjelpe til med å løfte historien fram.
Jeg liker å jobbe med tekst, fortellinger og lyd som utgangspunkt. Videre prøver jeg å finne ut hvordan dansen kan formidle historien. Bevegelsene kommer som følge av historien og blir den endelige uttrykksmåten. Danserne som er med i stykket påvirker selvfølgelig også hvordan uttrykket og formidlingen blir. Jeg vil gjerne at de som er med i produksjonene skal få et personlig forhold til det vi jobber med, og vi prøver alltid å finne deres historie i min historie. Men ja, dansen kommer ganske seint inn i prosessen. Det starter aldri med bevegelse.
Generelt kan jeg si at jeg fordyper meg veldig i ett prosjekt av gangen. Jeg gir alt når jeg er inni det og bruker god tid. Jeg klarer ikke jobbe med flere prosjekter samtidig. Samtidig er jeg veldig involvert i alle ledd av produksjonen. Alt fra kostymer til musikk, scenografi, design, søknader og promotering. Jeg trenger å ha oversikt og være involvert for å få en helhet i prosjektet. Jeg er veldig opptatt av å få helhet i forestillingene mine og det mye det jeg jobber med akkurat nå i forhold til GLEMT.
***
Nord-Norge er et gjennomgående utgangspunkt for forestillingene dine. Hva er det med Nord-Norge som inspirerer deg?
For meg handler det om å ta utgangspunkt i det jeg vet noe om. Jeg tror at hvis jeg skal klare å si noe som snakker til andre, så må jeg ta utgangspunkt i noe som er nært meg, og at det vil gi det mest autentiske uttrykket. Jeg er opptatt av identitet og røtter og synes det er spennende å utforske hvordan mine historier og røtter kan si noe universelt som alle kan relatere seg til. Jeg vender alltid hjem og det tar meg også videre og videre.
Selv om jeg er opptatt av nordnorsk kultur og historie, prøver jeg å angripe det på en litt annen måte. Én ting er at jeg gjør det via dans, en annen ting er at jeg ikke bare vil bevare, men også fornye. For eksempel er jeg opptatt av å integrere samisk språk og kultur i forestillingene, men siden jeg selv ikke snakker samisk, må jeg bruke språket på min måte. Jeg tror mange setter pris på at jeg inkluderer historie og tradisjoner inn i et mer moderne kunstuttrykk. Kanskje kan kunsten gjøre kulturen mer tilgjengelig eller naturlig? Der samarbeider jeg også mye med Herman (Rundberg red.anm), som utforsker samiske elementer i musikken, uten at det nødvendigvis må være joik. Jeg tror at hvis kulturen skal leve videre, må man også tørre å fornye den. Videre er Nord-Norge gjennomgående i det visuelle uttrykket mitt. Alt fra scenografi til kostymer, bilder og film har røtter i det nordnorske klimaet.
***
Når du om ca 40 år pensjonerer deg, hva slags karriere håper du å se tilbake på?
For det første håper jeg at jeg har en så lang karriere, hehe! Ellers er det er jo en million ting jeg skulle ønske, men hvis jeg måtte velge én ting, så måtte det være at produksjonene mine skal ha et stort nedslagsfelt og at jeg skal ha vært med på å generere nytt publikum til moderne dans. Jeg drives veldig av dette arbeidet. Kanskje er det derfor jeg trives så godt i nord, for her blir man liksom tvunget til å jobbe med å snakke til et publikum som kanskje ikke er vant til dans. Jeg tenker at klarer jeg å generere én her og én der, så har jeg klart noe stort. Jeg har jo sett at de forrige produksjonene mine tiltrakk seg folk som aldri hadde sett dans før, så det har vært utrolig motiverende. Kanskje er nøkkelen å ta tak i et tema som er kjent for publikum, slik at det tør å ta steget inn på en danseforestilling? Og til et vant publikum kan jeg kanskje få formidlet en ny side av historien - det blir som en døråpner begge veier.
***
Til slutt- hva vil du at verden skal vite om Simone Grøtte?
At jeg er avhengig av å flire. Høyt!
Foto: Marius Fiskum
Les mer på simonegrotte.com
Følg Simone på Facebook