• Maria Landmark

Jeg må gå i studio for at ting skal skje // SNAKK 16


Jeg har snakket med Bente Alice Westgård. Bente er på tampen av arbeidet med en mastergrad i koreografi på Kunsthøgskolen i Oslo. Da jeg var i Oslo før påske hadde jeg flaks og fikk med meg en del av masterarbeidet hennes, stykket Stars in a piece with no name. Stykket fenga meg veldig og ga meg lyst til å gå rett ut på scenen og danse til fengende poplåter. Koreografien hadde klare historiske referanser, men opplevdes likevel som et friskt pust og gjorde meg nysgjerrig på hvordan Bente jobber og hva det har innebært for henne å studere koreografi på masternivå.

Hva jobber du med for tida?

Akkurat nå driver jeg med refleksjonsarbeid over masterprosjektene mine. Jeg skal skrive fram til 5. mai og etter det har vi et siste prosjekt, Rites of passage, sammen med de som går master i utøvende dans. Prosjektet inneholder ulike workshops og foredrag og så vidt jeg vet skal vi lage ei visning sammen. Og så er det avslutning av studiet!

***

Masterprosjektet ditt besto altså av en solo, et gruppestykke og en publikasjon. Kan du fortelle litt om hvordan du har utviklet dette arbeidet? Hva slags metoder eller innfallsvinkler har du brukt?

Oi, hvor skal jeg starte? Da jeg startet på MA i koreografi var jeg veldig opptatt av å komme inn i dansen igjen. Jeg har fått to barn og av den grunn har min egen prosess stoppet opp flere ganger. Jeg ville først og fremst tilbake til bevegelsen og få kontinuitet i arbeidet. Tittelen på masterprosjektet mitt ble To activate and be activated, og alt arbeidet handler om hvordan kan jeg aktivere meg selv, andre utøvere og publikum. Jeg begynte å gå mye i studio og utviklet etter hvert en egen dansepraksis. Ut i fra denne praksisen meldte det seg et behov for å gjøre en solo. Jeg ville gjøre solo fordi jeg syns det er et veldig vanskelig format, både som utøver og som publikummer, så jeg ønsket å gå inn i det og se om jeg kunne gjøre dette på en lett måte, selv med motstand.

Vi hadde også et historieprosjekt der jeg skrev, eller gikk i dialog med, Yvonne Rainer. Språket hennes trigget meg veldig og jeg utviklet en dansepraksis ut ifra hennes Trio A. Jeg tok det jeg syns var interessant fra hennes koreografi og begynte å danse ut ifra dette- et slags møte mellom Yvonne Rainer og Bente sitt materiale. Denne praksisen har fulgt meg i over ett år og er noe jeg hele tiden kommer tilbake til.

Trio A har vært utgangspunkt både for soloen og gruppearbeidet. Jeg har jobbet parallelt med dem, så de har utkrystallisert seg på ulike måter, men også informert hverandre mye underveis. Selv med likt utgangspunkt er det to ganske forskjellige måter å jobbe på. Når jeg arbeider med en solo står jeg selv med all informasjon og trenger ikke nødvendigvis kommunisere den ut til andre, mens i gruppearbeidet var jeg helt avhengig av å kunne artikulere hva jeg ville, og overføre tanker og metoder over til andre. Det var ganske utfordrende å finne gode måter å kommunisere på, samtidig var det veldig spennende å se hvordan andre dansere responderte på mitt materiale og min arbeidsmåte. Jeg er jo veldig opptatt av å være i materialet, så lenge var jeg på innsiden av gruppestykket, altså på gulvet sammen med danserne. Jeg syntes det var viktig at jeg kjente materialet på kroppen. For meg er det nemlig viktigere å jobbe med hvordan vi jobber enn hva vi jobber med. Jeg gikk ut av stykket på slutten for å få en oversikt da de andre virkemidlene kom på plass, men det å være fysisk med i stykket under arbeidsprosessen er noe jeg vil fortsette med videre.

Omtrent på samme tid som jeg jobbet med Yvonne Rainer – prosjektet gjorde jeg et annet soloarbeid der objekter tema. Jeg leste at Yvonne Rainer tenkte på kroppen og dansen som objekt og dette fikk meg til å tenke på at jeg også ville tenke på de andre virkemidlene som objekt. Hva skjer om jeg tenker på lyset og musikken som objekter med sin egen dramaturgi uavhengig av dansen? En annen ting som jeg ble interessert i er dette med at et objekt ikke er i stand til å aktivere seg selv. De har ingen egen vilje eller lyster og må derfor aktiveres av noe ytre. Her startet interessen med å tenke på alle virkemidlene som separate deler, med en egen dramaturgi som ikke nødvendigvis er lagd for å passe til hverandre. Denne interessen har jeg gått mer i dybden på i masterprosjektet mitt, og jeg tror det er dette som gjør at det fungerer å bruke popmusikk uten at det blir banalt. Låtene bare er der, dansen bare er der og kombinasjonen av dette skaper et mellomrom som publikum kan entre inn i.

Når det gjelder publikasjonen, så er den et resultat av et behov jeg har hatt for å holde meg aktivert gjennom prosessen. Over en periode begynte jeg å skrive ned 10 spørsmål til meg selv hver dag. Dette er spørsmål som er direkte linket til prosessen, men også ting jeg begynte å tenke på underveis, mer generelt om dans og koreografi. Jeg har lenge vært opptatt av hvordan jeg kan dokumentere egen prosess for så å dele prosessen med andre. Det er så mange ting som ikke kommer fram bare gjennom å se en forestilling, så jeg ønsket å dele dette. Dette henger nok sammen med at jeg er så opptatt av dette hvordan i en arbeidsprosess og dette gir en liten del av mitt hvordan. I tillegg ønsket Karen, Roza og jeg å gjøre noe sammen for å tydeliggjøre den konteksten vi sammen var en del av som studestudenter og støttespillere for hverandre.

***

Hva har utdannelsen Master i koreografi gitt deg? Kanskje litt tidlig å spørre om, men kan du si noe om hva som har vært viktig?

Det viktigste tror jeg er dette med kontinuitet. For meg er det med å kunne komme på jobb hver dag, være i konstant dialog med andre kunstnere og ha tilgang på studio en skikkelig luksus. Jeg har blitt kjent med mange og fått tredd over meg ting som jeg ikke hadde oppsøkt hvis jeg ikke var i en skolesituasjon. Det er mange ting som har næret meg, spesielt møter med andres kunstnerskap. I fjor hadde vi en workshop med Deborah Hay som virkelig satte i gang mange prosesser hos meg! Jeg har vært heldig og følt at mye av undervisningen og møtene med andre har truffet godt. Jeg opplever at jeg har fått artikulert kunstnerskapet mitt mer. Jeg fått mulighet til å gå i dybden på interessene mine, samtidig som jeg har oppdaget nye ting som interesserer meg. Det er en veldig trygghet i en studiesituasjon- man har medstudenter og lærere og ting flyter på en annen måte enn det gjør i frilansverden. Jeg er selvfølgelig spent på hvordan jeg kan klare å opprettholde denne flyten når jeg skal begynne å jobbe frilans igjen, men det har uansett vært gull verdt å virkelig komme i dybden av praksisen min. Jeg føler meg mer artikulert, og har fått utøvd mye. Jeg er overrasket over hvor utøverbasert arbeidet mitt har blitt, men jeg har lært meg å insistere på det jeg gjør, og å være modig.

***

Det å være koreograf er ikke lengre en enkel tittel å definere. Hva tenker du om koreografens rolle i dag? Har din idé om det å være koreograf endret seg over tid?

Jeg er ikke så opptatt av å definere begrepet eller rollen. Det finnes så mange muligheter og måter å arbeide på, men for meg er det å koreografere en måte å situere et materiale på. I mitt tilfelle starter det som regel med et dansemateriale og mitt koreografiske arbeid tar som sagt utgangspunkt i det utøvende arbeidet. Jeg har tidligere hatt veldig komplekser for at jeg ikke klarer å jobbe utenfra, fordi jeg liksom tenkte at det var det en koreograf gjorde, mens nå har jeg innsett at det er like fair å starte med eget bevegelsesmateriale. Det er befriende å føle at det jeg gjør ikke er feil. Jeg er veldig dårlig til å se for meg hvordan ting skal bli (dette var også noe jeg trodde jeg burde være i stand til), så jeg trenger å jobbe det fram fysisk, la det få tid til å utvikle seg og bli noe, for så å sette det inn i en struktur eller situasjon. Mine prosesser er veldig åpne langt ut i prosessen. Dette kan til tider være frustrerende, men jeg har lært meg å stole på at jeg kommer til et punkt der jeg bare vet hva det er jeg vil eller holder på med.

Det å jobbe med dans og koreografi er så sinnsykt bredt og alle har forskjellige måter å gjøre ting på. Jeg tenker det er bra at det er sånn. For meg kommer det også an på prosjektet. Ulike prosjekter kreve ulike ting, og det er hele tiden i forandring. Jeg tror det handler mye om å ha evnen til å se hva de ulike prosjektene trenger. Det er veldig mange som gjør sitt eget arbeid og som innehar flere roller samtidig. Det er ikke noe som er bedre eller dårligere med tanke på struktur, det bare krever ulike ting og resultatet blir påvirket av den måten man velger å gjøre det på. Jeg har alltid jobbet i samarbeidsprosjekter hvor alle utøverne har vært skapende, og det er en måte som funker for meg ettersom jeg selv er avhengig av å være i materialet for å utvikle det.

***

Hva slags planer har du nå som du snart er ferdig? Er det noen spesielle områder du ønsker å utforske som koreograf?

Jeg har vært så heldig å få Diversestipend for nyutdannede kunstnere for å fortsette med min egen studiopraksis. Jeg merker at jeg må gå i studio for at ting skal skje, så jeg kommer til å bruke mye tid på å videreutvikle praksisen og finne ut hvordan den kontinuiteten jeg har nå kan opprettholdes. Kan jeg dele den med andre? Kan jeg jobbe uavhengig om jeg har studio eller ikke? Hva mer kan den føre til? Utover det har jeg et prosjekt som jeg begynte å få penger til før jeg startet på utdannelsen, som jeg nå skal ta opp igjen. Jeg gruer meg litt til å se hva jeg tenkte da, men er samtidig spent på hvordan de tankene jeg hadde for tre år siden kan videreutvikles ut ifra der jeg står nå. Ellers håper jeg at noen løse planer blir til spikra planer og at jeg kan få sjansen til å spille avgangsforestillingen min igjen. Jeg kunne virkelig tenke meg å jobbe videre med de to forestillingene, gå skikkelig i dybden og få de ut i verden.

***

Hva vil du at verden skal vite om Bente Alice Westgård?

Jeg vil jo gjerne at folk skal vite om arbeidet mitt nå som jeg skal ut i den store verden igjen.

Foto: Yaniv Cohen

#samtidsdans #portrett #snakk #dans

  • Vimeo - Black Circle
  • Black Instagram Icon