Jeg har snakka med Liv Hanne Haugen som for øyeblikket er i Alta med forestillingen Nordting. Å se Liv Hanne på scenen er alltid en sterk opplevelse. Hun er en utøver jeg aldri blir lei av å se på, og som inspirerer meg enormt med sin tilstedeværelse.
Sammen med søsteren, Anne Katrine, driver de Haugen Produksjoner- et kompani som er som en bauta i det nordnorske dansefeltet og som stadig poengterer at man ikke trenger å være under 30 for å være nyskapende, produktiv eller eksepsjonell på scenen.
Hva jobber du med for tida?
For tida er vi på turné med Nordting, ei forestilling av Amund Sjølie Sveen som jeg har vært involvert i siden 2014. Jeg er en del av Nordtings sekretariat og holder styr på stemmekortene, driver valgkampanje, synger og danser. I denne omgang har vi holdt på med forestillinga siden februar og mye av prosessen har handlet om å snakke frem nye ideer og innhold til prosjektet. Altså mindre tid med øving ‘på gulvet’, men mye innholdsrik brainstorming i garderoben. Vi har spilt på Hålogaland teater i april og nå er vi altså på turné i Troms og Finnmark i deres regi. I tillegg skal Anne Katrine og jeg spille Søstre 11 år etter i Vilnius rett etter denne turneén, også forbereder jeg gjenopptaging av PUST, mitt siste prosjekt for Riga i juni, og Dansens Hus i september.
***
Dere er i Alta nå med Nordting, ei tydelig politisk forestilling. Hva slags plass mener du har kunsten i det politiske bildet?
Jeg tenker at det å drive med kunst generelt er politisk. Når du går på scenen, så er det fordi du har lyst til å formidle noe, mene noe om noe. Da blir også det å formidle abstrakt dans et politisk prosjekt, fordi man insisterer på bevegelsens egenverdi. Da jeg flyttet tilbake til Tromsø i 2009, handla veldig mye om nordområdesatsing og jeg ble nysgjerrig på den. Var det sør som satsa på nord? Hvem er det da som eier ressursene? Hva er min/den vanlige kvinnen i gatas rolle i dette? Slik oppstod ideén til forestillingen Nordområdebevegelsen, som har mange paralleller til tematikken i Nordting. Kunsten har unike muligheter til å utfordre både politikk og samfunn, og den må vi benytte oss av. Men også vi som kunstnere må tåle å bli utfordret, kritisert og høre at vi ikke når frem. Vi må vri og vende både på oss selv, og det vi lager -aldri bli selvgode! Jeg liker folkelige prosjekter som kan nå bredt ut uten at det blir platt og det tror jeg for eksempel Amund har lyktes veldig godt med i Nordting.
Jeg er også nysgjerrig på arbeidsformer og samarbeid som åpner opp for nye arbeidsmetoder og måter å møte hverandre på. Hvordan jobbe i en flat struktur der det ikke er hierarki mellom uttrykkene eller utøverne, hvor det er mulig både å spille solo og blende inn, og hvor både et ‘jeg’ og et ‘vi’ kan eksistere til samme tid? Greier vi å skape en trygghet i et kollektivt arbeid er det mulig å tenke og prøve ut nye måter som gjør at vi tør å gå lengre, både individuelt og som gruppe?
***
Uten å være bastant eller ensidig, fremstår du som en veldig sterk og tydelig utøver. Har du en spesiell praksis du følger for å ivareta og utvikle din utøverkompetanse?
Da jeg jobbet med Wim Vandekeybus sa han en gang at han opplevde meg mer som skuespiller enn som danser, mens andre ville kanskje sagt det motsatte. Det å jobbe med Wim var verdifullt nettopp fordi jeg fikk jeg spille på hele kroppens uttrykk. Jeg synger også mer og mer, og elsker det. Stemmen er jo direkte forbundet med pusten, kilden til alt liv og jeg synes stemmen i særdeleshet, ligger veldig tett sjelen. Jeg er vár på stemmene til folk, og kunne nok ikke vært sammen med en mann med en skjærende og puslete stemme! Jeg har også gått ett år på forfatterstudiet i Tromsø og fikk gjennom det enorm respekt for ordenes kraft og mulighet. En periode hadde jeg behov for å separere alle uttrykkene for å komme nærmere hver og én. Forestillingen Too Much is Not Enough ble til som resultat av det, og bestod av en monolog, en konsert og en koreografi. Etter det var det mer avklart og nå synes jeg det er underordnet om jeg synger, beveger meg eller snakker, dét det handler om er hva og hvordan.
Jeg er ganske tøysete av meg, og liker å leke - å improvisere. Jeg har også øvd meg på å være modig. Egentlig er jeg ganske sjenert, og er alltid nervøs når jeg får alles blikk på meg, det være seg om jeg tar ordet på et foreldremøte eller før jeg skal på scenen. Da jeg var rundt 30 år kom jeg over en bok som het Feel the fear and do it anyway og forstod at om jeg ville skape stadig større rom å bevege meg i måtte jeg møte frykten, hvis ikke ville jeg og verden min krympe. Så jeg har vært ganske kompromissløs og kasta meg uti ting selv om hjertet galopperer som en gal hest! Men å formidle er så meningsfullt og spennende at jeg ikke kan la meg knekke av nervøsitet som følge av (utidige) tanker. Og det å utøve er en ferskvare som bare kan trenes opp av nettopp å stå der på scenen og øve på å være i kontakt -innover og utover til samme tid. Det å kaste seg uti ting uten helt å vite hvor det bærer er risikosport, hvor mye kontroll tør eller kan jeg slippe uten at alt rakner? Og hva kan skje i det noe rakner?
Andre ting jeg gjør i min praksis er å ligge. Jeg ligger helt stille, helst ute i naturen og fokuserer på å slippe. Vi er så vant til å kontrollere alt, gjøre og handle, men vi er ikke like gode på å vente, la tingene komme - det krever mot og tillit. Fra stillhet kan bevegelse oppstå, og da forsøker jeg å være nysgjerrig på hva som manifesterer seg uten å dømme, men heller følge på, vente, gjøre, vente.
Tirsdagsdanserne er også blitt en del av min praksis. De er en fantastisk gjeng voksne med stor spredning i alder, yrke og danseerfaring. Jeg startet og har ledet denne gruppa siden jeg flytta til Tromsø i 2009. Arbeidet som oppstår der er tuftet på autentisitet, tillit, kreativitet, mot og masse humor. Vi er ikke så opptatt av hvilke steg vi gjør, men mer opptatt av hva stegene som kommer har å si til oss. Også her føler jeg det som om mitt arbeid mer handler om å skape noen få rammer, trekke meg tilbake også observere hva som skjer. Vi har det så artig sammen og det å være sammen med de er alltid som å komme hjem.
***
Jeg tenker at forestillingene dine, ellers deres må jeg kanskje si, er ganske ulik hverandre, selv om de har en veldig tydelig stemme. Kan du fortelle noe om hvordan prosessene mot forestillingene er? Har du noen faste innganger til å skape kunst?
Hm, her må jeg tenke litt. Det stemmer nok at vi jobber ganske ulikt med de ulike produksjonene. Det kommer jo an på ideen og forestillingsformen, så ting tilpasses ut fra ideen. Det er lange prosesser og mange ting skal klaffe både økonomisk, praktisk og kunstnerisk. Men det starter jo med en idé og trua på at vi skal klare å gjennomføre den. Kanskje bygger den på noe vi har gjort før, sånn som for eksempel PUST som har en klar link til Tygg!. Så er det å skrive søknader og å samle det kunstneriske teamet for selve arbeidsprosessen. Det er veldig viktig for meg med et godt team, og det er viktigere hvem de er, enn hva slags form de jobber i. Prosessene mot forestilling er ulike i forhold til hva slags tema jeg jobber med. Jeg prøver å gå inn i materialet og lære mest mulig om det. Kanskje går jeg på kurs, intervjuer folk, skriver, diskuterer, lytter, observerer og beveger meg.
Ideene bygger ofte videre på ting jeg har gjort før og for tiden er jeg opptatt av bevegelser vi alle deler som i Tygg! og PUST, og også mitt neste prosjekt. Jeg er opptatt av å inspirere til større tilstedeværelse og nærvær i eget liv. Jeg tror det er mange som ikke lever i takt med seg selv. Hvordan hver og en har det speiler også samfunnet. Vi kan ikke skille oss fra det, fra verden. Ved å ta tak i helt konkrete kroppslige fenomener som for eksempel fordøyelsessystemet og pusten og få en opplevelse av at dette fungerer, være fascinert av det, håper jeg å skape en opplevelse av fellesskap og sammenheng - at dette er noe vi alle deler.
***
Forestillingene deres har gjort suksess både nasjonalt og internasjonalt. Hva tror du har vært viktige faktorer for å få dette til?
Det har egentlig både handlet om litt flaks, tilfeldigheter og hardt arbeid. Forestillingene som har solgt mest er de to Anne Katrine og jeg har laget sammen; Søstre (2003), og Søstre 11 år etter (2014). Søstre solgte seg selv gjennom DKS systemet og det var også Riksteateret som kontaktet oss, og ønsket å sende oss på landsdekkende turné. Med Søstre 11 år etter har prosessen vært annerledes. Etter å ha produsert ganske mange forestillinger i løpet av kort tid, ønsket vi begge å nå ut til et større publikum, vi ønsket å spille mer. Søstre 11 år etter handler om døden og det å eldes, universelle og aktuelle temaer som vi tenkte kunne nå bredt ut. Vi følte vi hadde ‘gjort’ Norge med Søstre og at tiden nå var moden for resten av verden. Dermed bestemte vi oss for å jobbe målrettet mot det internasjonale markedet. Danse og Teatersentrum er veldig gode tilretteleggere for de som ønsker å jobbe mot utlandet og vi har vært med på flere internasjonale salgsmesser for scenekunst. I tillegg er vi superheldige som har Dansearena nord, som er en stadig tydeligere aktør i et internasjonalt og voksende dansenettverk, med på laget. De oppretter kontakter og skaper muligheter.
Det å jobbe med salg er tidkrevende. Det handler om å følge opp, følge opp, følge opp. Vi har på plass en agent/produsent som kan hjelpe oss med dette arbeidet, men trenger å få de siste formalitetene på plass. På sett og vis handler det vel om å finne sin vei inn i og rundt alle strukturer og former og å insistere på det man gjør. Vi er jo voksne damer, uten en plan b, så vi må jo stole på at det vi gjør er viktig og riktig!
***
Hva vil du at verden skal vite om deg?
At jeg syns det er mye artigere å være 49 enn det var å være 23!
Foto: Martin Eilertsen
Les mer på haugenproduksjoner.no