Jeg har snakket med Elle Sofe Henriksen. Den samiske koreografen og filmskaperen jeg først ble kjent med i 2001, det året jeg begynte å danse. Elle Sofe begynte da på videregående i Alta og var en sånn danser som du umiddelbart tenker at det er noe spesielt med. Det viste seg å ikke bare være et dansetalent, men også et enormt pågangsmot og en vilje til å bruke sin egen kultur og identitet til å uttrykke og utvikle samtidens kunstformer. Elle Sofe er også en av de få dansekunstnerne som insisterer på at man ikke trenger å bo i en storby for å skape seg en karriere innen kunst - dét blir jeg inspirert av!
Hva jobber du med for tida?
For tiden hospiterer jeg hos Det Samiske Nasjonalteateret, Beaivvas. Dette er en del av min skreddersydde ett års plan som innebærer at jeg skal hospitere hos tre ulike teatre for faglig input.
Ellers skal jeg være med som en av utøverne på konsertforestillingen, Silver Veins, under Festspillene i Nord-Norge, sammen med Svante Henrysson, Captaion Credible og Marianne Kjærsund. Vi har bare møttes én gang før, så det blir spennende!
I tillegg jobber jeg med to dokumentariske kortfilmer som skal være ferdig i løpet av året.
***
Du mottok nettopp talentstipend fra Sparebankstiftelsen til Sparebank1 Nord-Norge. Og som jeg forstår det skal pengene brukes til å hospitere hos ulike teatre- kan du fortelle litt mer om hva du ønsker å utvikle under disse besøkene?
Ja, som sagt er jeg på Det Samiske Nasjonalteateret nå og skal videre til Hålogaland teater og så til Carte Blanche. Jeg skal følge enten en regissør eller koreograf på hvert av stedene, og det kom vel egentlig ut av et ønske om å lære mere, ikke stagnere. Jeg har jobbet som frilans dansekunstner i 10 år nå, mest med egne prosjekter, og nå kom det til et punkt hvor jeg følte at jeg trengte litt ny input. Det blir på en måte litt som en ny utdanning. Det er jo veldig spennende å se hvordan andre jobber og jeg tror jeg kan lære veldig mye av det. Jeg har begynt å interessere meg mer for regi og derfor vil jeg også følge to regissører. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bruke den nye kunnskapen etter ett år, men jeg føler at dette er riktig nå, og at det vil føre meg inn i en retning når tiden er moden.
***
Du har jo med deg mye av den samiske kulturen og også andre urfolkskulturer i arbeidene dine. Jeg leste i Koreografi magasinet at du var spesielt opptatt av den immaterielle kulturarven. Hvordan jobber du med å inkludere det i dine verker?
Den samiske kulturen er full av immaterielle kulturbærere; muntlige fortellinger, ordtak, muntlig joiker, skikker, tradisjoner og andre ting som ikke er skrevet ned, men som i høyeste grad finnes og som føres videre fra generasjon til generasjon. I storsamfunnet blir den samiske kulturen ofte presentert på en viss måte og jeg syns det er interessant å få fram noen av de mer underkommuniserte delene av kulturen. Det immaterielle har også mye til felles med dansen, fordi dansen er kroppen og dansen føres videre gjennom at man lærer den av hverandre.
I verkene mine har jeg for eksempel brukt skikken å be om lov, uten at det nødvendigvis forstås av alle i publikummet, og jeg har brukt tradisjonelle joikere. Det skaper en annen dimensjon å bruke joikere som ikke er artister, men som er praktikere og har joik i sin hverdag - som har sine egne historier og grunner til hvorfor de joiker.
Jeg tror egentlig at jeg jobber litt dokumentarisk hele tiden. Både med forestillinger og film. Jeg finner et tema og spør folk om det, gjør litt sånn forskning og intervju av folk som har opplevd eller praktisere noe. Jeg er opptatt av det som finnes i dag, ikke det som man må gjøre research på ved å lese i bøker.
Det er nok vanskelig for meg å se kulturen min utenfra. Da jeg studerte på Kunsthøgskolen og hadde Hooman Sharifi som mentor, så mente han at dette var politiske virkemidler, at kofte på scenen er et politisk utsagn. Jeg kan forstå at det virker slik på folk, men for meg er det bare en del av den jeg er. Jeg mener det er viktig å insistere på sitt utgangspunkt. Man skal ikke hele tiden trenge å forklare alt eller tilpasse kunsten slik at majoriteten fatter.
Noen ganger er det jo problematisk at man blir oppfattet som eksotisk fordi man har den kulturen man har, når poenget er å snakke om noe helt annet. Det er jo ikke min feil at landskapet her oppe er vakkert eller at kofte virker eksotisk for andre. Jeg lagde en film om en reindriftssame som sleit psykisk og da fikk jeg kritikk for at jeg gjorde uttrykket for eksotisk, men jeg gjorde jo ingenting annet enn å filme i faktiske locations hos en reindriftsfamilie! Beklager at det var rein, vidde og samer i filmen, liksom! Det blir nesten komisk.
***
Du skriver også i samme intervju at det er problematisk at samiske kunstnere ikke blir regnet som en del av samtidskunsten og at dere har en jobb å gjøre der. Hva tenker du at denne jobben går ut på?
Jeg tror det handler om bevisstgjøring av at samtidskunst er kunst som skapes i samtiden, uavhengig av hvilken kulturell bakgrunn man har eller hvilken tradisjon man hører til. Jeg tenker på danseformer som ikke tradisjonelt sett er sett på som samtidsdans, f.eks street, folkedans, tap, afrikanske dansestiler, samisk dans. Bare se på hvordan norsk folkedans har jobbet seg inn i samtidsdans verden, hvor kompanier som Villniss, Frikar og Kartellet har jobbet knallhardt de siste 5- 10 årene for å bli “godtatt” som en samtidsdans. Jeg tenker at min samiskhet i forestillingene er noe som har sin rot i en annen tradisjon, men også er samtidsdans selv om man har kofte på seg. De tradisjonelle kulturene må også utvikle seg, så det handler vel mye om å spre den kunnskapen- at selv om noen av elementene er tradisjonelle, så betyr ikke det at de ikke kan brukes på en ny måte eller være en del av samtida.
***
Mange tenker at de må bo i Oslo for å kunne jobbe som koreograf eller danser. Du motbeviser det hele ved å bosette deg i Kautokeino, milevis unna et rikt dansemiljø. Kan du si litt om hvorfor du bor der og hvordan du jobber når du stort sett er langt unna resten av feltet?
Da jeg studerte på Khio i Oslo, og hadde etablert et nettverk der, fikk jeg råd om å ikke flytte fra Oslo i fare for å stoppe utviklingen min. Men jeg følte så sterkt inni meg at jeg måtte bo i Kautokeino for å kunne ha det bra, sånn at Elle bare kunne være Elle. Jeg synes selv at det har gått bra å bo her, selv for koreografikarrieren. Jeg har fått utvikle meg gjennom mine prosjekter, de mange samarbeidsprosjekter jeg har hatt og alle reisene. Jeg har alltid nok å gjøre, og hvert år tenker jeg at jeg holder på med dette så lenge jeg får nye jobber og oppdrag. Så har det siden 2006 gått i 10 år. Jeg har egentlig reist veldig mye, vært veldig fleksibel. Når jeg har egne prosjekter inviterer jeg dansere hit for å jobbe, og jeg har inntrykk av at folk veldig gjerne reiser hit og jobber. Kautokeino og indre Finnmark er kanskje ikke et sted man reiser til ellers, så da får de mulighet å oppleve noe helt nytt også utenom arbeidet.
Hvis jeg føler at det blir for kjedelig eller for lenge siden jeg har sett noe, reiser jeg for å se forestillinger, dra på workshops eller seminarer. Så det er ikke sånn at jeg ikke har noe med resten av verden å gjøre selv om jeg bor i Kautokeino. Jeg er jo fortsatt opptatt av å holde meg oppdatert.
Det er faktisk veldig mange kunstnere her i Kautokeino. I 2014 fant jeg og Máret Ánne Sara, forfatter og kunstner, ut at vi må lage et kunstnerkollektiv i bygda. Huff, så kjedelig det er å sitte hjemme å jobbe når vi kunne vært sammen. Første året var vi 5 stykker, nå er vi 13 samiske samtidskunstnere fra Norge, Sverige og Finland. Så vi er til og med internasjonal. Jeg jobber veldig mye med Daiddadallu nå og er sammen med Maret Anne en slags daglig leder og altmuligkvinne. Det er fantastisk å ha et sted å arbeide og jeg var så glad jeg kunne sette all litteraturen fra studiene mine fra London og Oslo i en bokhylle.
***
Du jobber jo både med film og dans, og nå utforsker du også teater- kan du si litt om hva som trigger det med de ulike fagene og hvordan du bruker dem for å uttrykke deg?
Jeg startet med film fordi det ga meg muligheten til å være på hvilken som helst location og likevel slippe publikum helt inntil. Jeg syns det er spennende at jeg kan filme noe helt spesifikt her i “ødemarka” og så kan publikum over hele verden ta del i det. Det er noe veldig autentisk med det; real location, ikke iscenesatt, å kunne komme helt tett inn på folk.
Med scenekunsten er det egentlig det motsatte som interesserer meg: det at publikum er der utøveren er. Der kan man virkelig kjenne på kroppen at forestillingen finner sted. Jeg liker å jobbe interaktivt, at publikum er med. Jeg mener scenekunst er viktig for dagens samfunn hvor alt er skjermbasert. På forestilling kjenner man med kroppen, opplever tilstedeværelse, er i nuet. Noe som de fleste sliter med ellers.
Teater er jo et helt nytt felt for meg. Jeg startet med det for bare 3 uker siden, men jeg er interessert i hvordan man bruker tekst for å formidle og uttrykke seg. Jeg har ofte følt at jeg ikke kan bruke tekst, så jeg ønsker å lære meg hvordan jeg kan bruke det i arbeidene mine. Det handler vel om at jeg ikke ønsker å begrense meg i forhold til sjanger, men heller bruke dét prosjektet trenger for å forsterkes. Jeg ønsker å utvikle den siden av meg for å ha mer å spille på og tenker at det kan være et nyttig verktøy både når det kommer til utviklingen av koreografi og film.
***
Hva vil du at verden skal vite om deg?
Oi, det var et vanskelig spørsmål. Hm. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje at min hobby er å å sette meg inn i duodji, samisk håndverk. Jeg prøver å presse meg til å lære ulike teknikker og lage tradisjonelle plagg. Det er veldig godt å holde på med noe som blir til et fysisk produkt. I jobbsammenheng kan det jo ta veldig lang tid før resultatene kommer, mens med håndverket ser man raskt en utvikling og et produkt man kan vise fram. Det er veldig fint.
***
Les mer om Elle Sofe på:
Følg Elle Sofe på Facebook
Kjøp billetter til Silver Veins her.
Foto: Elle Sofe AS