• Maria Landmark

A Body of work // Snakk 23



Magnus Myhr har siden 2007 vært med å prege det norske dansefeltet. Han er en allsidig utøver, men står likevel fram med en tydelig stemme. En stemme som sier at det er lov å være forvirret og usikker, men at det ikke er det samme som å stoppe opp. Jeg kjenner jeg blir motivert av at man ikke trenger være begravd ned i ett prosjekt for å ha innflytelse; at man kan vise styrke gjennom å utforske mange ulike sider av et felt, og av å tørre å være annerledes selv om det koster.


Vi blir enig om å snakkes kl 08. Et tegn på en opptatt mann?

Ja, akkurat nå gjør jeg veldig mye! Det er nesten litt overload, så det gjelder å holde styr på kalenderen. Jeg sjonglerer mellom å jobbe eller planlegge arbeid som koreograf for tre ulike produksjoner i tillegg til å gjenoppta et eget verk, planlegge et nytt verk og å engasjere meg i Norske dansekunstneres politiske arbeid. Det er travelt, men det føles bra. Jeg har blitt god på å planlegge. Er jo livredd for å få dårlig tid, så jeg er veldig nøye med å legge inn nok tid til hvert prosjekt og forberede meg godt.

Jeg har heldigvis lært meg at det å være forberedt ikke betyr å ha alt klart. Det betyr bare at jeg har ideer og at jeg tør å stå i utforskningen av dem. Jeg har fått mye plass og frihet i de arbeidene jeg gjør, og har mer og mer turt å utnytte meg av den, stole på intuisjonen og jobbe på måter som får utøverne selv til å komme fram til materialet. Jeg tror jo at de fleste liker å finne ut av ting selv, egentlig.


Akkurat nå jobber jeg på Det Norske Teatret med stykket Sigd, og jeg syns det er veldig spennende å jobbe med skuespillere fordi de kommer med helt andre forslag og har en annen inngang til det fysiske enn det trente dansere har.

Det at jeg gjør mye forskjellig bunner kanskje i en usikkerhet, men også i nysgjerrighet. Jeg liker å utfordre meg selv, og selv om det koster meg mye, så tenker jeg at det er bedre å mislykkes enn å ikke prøve. Jeg blir tent av andres engasjement, og Peer Perez Øian, som jeg jobber med nå, er jo en som produserer kjempemye, som virkelig inspirerer, men som jeg er likevel kan være ganske uenig med. Det syns jeg er gøy. Jeg liker å forske på muligheten for å gjøre endringer. Teateret er jo for eksempel et veldig heteronormativt sted med tydelige kjønnsroller - kan jeg som koreograf gå inn og se på fysikken i stykket og på den måten forandre noen av disse mønstrene, selv om teksten er klassisk? Det er noe jeg vil og må jobbe enda mer med, merker jeg.


Framover skal jeg jobbe med koreografi på musikalen Så som i Himmelen på Oslo Nye, og da regissøren ringte og spurte om jeg kunne tenke meg jobben, så svarte jeg med at han hadde ringt feil person. Jeg kan jo ingenting om å lage musikal, jeg kan ikke noter en gang. Jeg sa at jeg kommer til å blande meg oppi alt; jeg kommer til å mene noe om lyset, om kostymene, om teksten og scenografien. For meg er koreografi en helhetlig greie og jeg kan ikke bare komme inn å gi de noen trinn og gå igjen. Jeg prøvde å forklare regissøren at det kom til å bli plagsomt å jobbe med meg, men han ble bare enda mer interessert og sikker på at jeg var riktig person. Det er spennende da! Jeg er jo egentlig en veldig usikker person og er redd for å være den som skal gå inn å ha svar på ting, men skjønner kanskje mer og mer at jeg ikke trenger å ha alle svarene. Jeg kan si sånn “ la oss prøve dette” , og selv om jeg ikke vet om det funker, så fører det oss et sted.



Kan vi gå litt tilbake i tid? Hvordan har inngangen din til dans vært og hva har gjort at du har blitt værende i feltet?

Jeg kommer fra et kjempelite sted og i barndommen var jeg mest hjemme. Jeg skal ikke gjøre dette til noe self pity historie, men sannheten er jo at jeg ble veldig mobbet på barne- og ungdomsskolen. Jeg passa liksom ikke inn noe sted og jeg syns det var vanskelig å finne ut hvem jeg var og hva jeg likte. Jeg prøvde mange fritidsaktiviteter, men fant aldri min greie. Så på slutten av ungdomsskolen oppsøkte jeg et kurs i jazzballett og da var jeg solgt. Da var det bare det jeg ville gjøre. Jeg søkte på danselinja på videregående og kom først ikke inn, men fikk til slutt mast meg til en plass. Jeg fant på en måte meg selv der. Jeg kunne være han femigutten i klassen og det var okei; det var en rolle jeg kunne identifisere meg med. Jeg likte også at det ikke var noe konkurransepreg. Jeg kunne være både fysisk og kreativ, og fikk utløp for mange sider av meg selv.

Så kom jeg inn på Khio og oppdaget at det var konkurranse. Jeg kunne ikke være han femigutten og slå meg til ro med det. Det var sterke kjønnsroller som skulle fylles og jeg sleit på nytt med å finne meg selv. Jeg leiter jo fortsatt,12 år etter jeg gikk ut, og må vel kanskje bare omfavne at jeg er en usikker type. Jeg føler likevel at dansen er som et identitetsverktøy for meg og uansett hvor mange ulike prosjekter jeg gjør, så kommer jeg alltid tilbake til den. Her kan jeg utforske hva jeg rommer og spesielt har jeg vært opptatt av å utforske hva kjønn kan romme.


Jeg har vært innom mye. Jeg har jobbet som skuespiller, med jazzdans, i Carte Blanche, med egne prosjekter og med politisk og sosialt arbeid. Jeg tror jeg hele tiden har hatt en idé om at jeg en dag skal finne det jeg liker og falle til ro. At det liksom er målet. Den ideen holder jeg på å forkaste nå. Jeg innser at jeg både liker og trenger ulike ting. Jeg elsker å være alene i studio og grave i mitt eget forskningsarbeid, men jeg elsker også å jobbe på en institusjon som Det Norske Teatret; ha kort rundt halsen og gå i kantina, ha kollegaer og være en del av et fellesskap. Når jeg har jobbet med tekst en stund, savner jeg å jobbe med kropp, og når jeg har vært mye fysisk, savner jeg å jobbe med tekst eller med styrearbeid. Jeg føler meg heldig som kan gå inn og ut av forskjellige typer arbeid. Det er ikke nødvendigvis til å bli klok på, men jeg tenker mer og mer at jeg er A body of work, som de sier på engelsk. Jeg syns det er så fint begrep. Det er jo for det første et fysisk ord, men jeg tenker også at det rommer alle deler av arbeidet mitt. At alt jeg legger inn av trening, av yoga, undervisning, kunstnerisk praksis, solidarisk og politisk arbeid, til sammen blir A body of work.



Om noen uker er jeg så heldig å få se I det fjerne, Troja på DanseFestival Barents, en solo som omhandler dine egne erfaringer rundt kjønn og det å være feminin mann. Kan du snakke litt mer om dette verket og om soloarbeidene du har gjort? Hvordan møter du publikum i arbeidene dine?

I min første solo Jeg satt på en stein og så utover "havet" (2014) jobba jeg med oppveksten min som tema. Jeg fikk støtte fra Kulturrådet og gikk skikkelig all in. Prøvde å fortelle alt jeg hadde å si på én gang. Tenkte at jeg sikkert aldri kom til å få støtte igjen, så jeg pøste på med alt i en og samme forestilling. Sang til DDE og sånn. Jeg er fortsatt veldig glad i det stykket, det var starten på noe, tenker jeg. I mitt neste verk Grønn (2016) strippa jeg det mer ned, jobbet med mye mindre greier, men fortsatte å utforske dette med identitet og kjønn.


Jeg tenker noen ganger at jeg har satsa på soloforestillinger fordi jeg ikke har turt å dra andre utøvere inn i prosjekter som jeg ikke vet helt hva skal bli eller hvordan jeg skal jobbe med. Jeg har liksom ikke utarbeidet meg en spesiell metode for å lage kunst, og har vært redd for å utsette andre for dette kaoset. Men jeg har også hatt en dragning mot formatet fordi jeg ønsker å jobbe med min egen historie. Noen syns sikkert jeg burde dra til psykolog, noe jeg for så vidt også har gjort, men for meg har det vært viktig å jobbe med det fysisk. I det fjerne,Troja ble nesten som en renselsesprosess for meg. Jeg fikk utløp for mye gjennom fysikken i det stykket, og fikk bearbeidet ting uten at verket av den grunn er privat. Stykket handler om femininitet og jeg undersøker hvorfor det blir så sett ned på. Hvorfor er det svakere? Hvorfor snakkes det ned både kulturelt og språklig? Og hvorfor skammer jeg meg sånn over å ha disse feminine kvalitetene?


Jeg fortsetter å lage stykker rundt annerledeshet fordi jeg syns det er viktig at disse stemmene kommer fram; at dansekunsten rommer mange ulike stemmer og kropper. Ikke bare dansekunsten da, men samfunnet. Jeg vil se mangfold, jeg vil at det å være mann, kvinne, transperson eller uansett hva du definerer deg som, skal være synlig. Det skal være greit. Jeg er jo opptatt av å synliggjøre ulike kropper, men noen ganger føler jeg meg dum som sier det. Her sitter jeg som hvit og slank, med en typisk “guttekropp” - hvem er jeg til å snakke om det? Men også jeg må ta meg i nakken for å tørre å være den jeg er. Jeg kjenner fortsatt på mye skam over å gå kledd slik jeg vil, og jeg føler meg ofte som en høylytt papegøye i kantina. Det er en evig drakamp mellom å føle seg fri og å føle skam. Skammen har så stor plass i samfunnet!

Jeg føler at jeg forenkler veldig når jeg snakker om det egentlig. Kanskje er det derfor dansen, eller kunsten, er et fint medium. Den rommer mer enn hva ordene mine klarer, og den bygger på noe vi alle har til felles: kroppen. Og jeg vil gjerne se en verden der folk kan gjøre det de trenger for å lande i sin egen kropp. Kanskje er det også derfor jeg har funnet yoga så viktig for meg - fordi det hjelper meg å lande i egen kropp. I yoga sier man at man bøyer seg for ikke å knekke, og det er en skikkelig sterk drivkraft for meg; å vise at det myke, det sensuelle og det utholdende er kjempesterkt.



Nå har du levd frilanslivet siden 2007. Hva har du gjort for å holde det gående? Og hva har det betydd for deg at du har fått statens kunstnerstipend og nå er ansatt i Skuespiller- og danseralliansen?

Jeg føler jeg har vært skikkelig heldig! Ja, det har vært masse hard jobbing, men jeg tar det aldri for gitt. Det å få arbeidsstipend eller være ansatt i Skuda ser jeg på som en plugg inn i ladestasjonen. Man får først og fremst tid og mulighet til å jobbe med ting man faktisk har lyst til, og man kan også si ja til mer idealistiske prosjekter. Det betyr på ingen måte at man hviler, men at man også får tid til å jobbe med strukturene rundt og inni seg selv, som igjen kan generere store ting. Jeg syns ikke man skal føle på at man arbeide med eksempelvis organisasjonsarbeid når man har arbeidsstipend, men for meg har det vært gøy å bidra til et felt som har så utrolig mye kraft i seg. Det trengs fortsatt flere hjemler og strukturene rundt feltet trengs å styrkes. Hvis jeg kan gjøre en bitteliten innsats for at noe av dette skal bli bedre, så er jeg glad for det.

Jeg ser på dansekunstnerne som sånne små powerhouses; det er helt utrolig hva vi får til. Jeg tror myndighetene hadde fått sjokk hvis de hadde skjønt hvor mye som genereres av så lite penger i dansefeltet. Hadde de bare turt å investere litt mer!


Når det gjelder min egen jobbhverdag tror jeg det har gjort det mye enklere at jeg har vært nysgjerrig på mange ulike ting ting. Sånn har jeg kommet i kontakt med mange ulike mennesker og fått vært med på mye. Jeg har alltid beundret kunstnere som bare har ett prosjekt og gjør det hundre prosent, men jeg gjør liksom litt her og litt der hele tiden. Jeg drømte jo lenge om Carte Blanche, men så fikk jeg jobb der og skjønte at det kanskje ikke var helt for meg likevel. Jeg liker friheten, allsidigheten, variasjon. Og så har jeg jo vært veldig forvirra da, hehe, men jeg fortsetter likevel å vende tilbake til dansen igjen og igjen og igjen.



Foto: Chrisander Brun (fra JEG SATT PÅ EN STEIN OG SÅ UTOVER «HAVET» fra 2014)

Følg Magnus på www.magnusmyhr.no og som @maggimyhr på Instagram

  • Vimeo - Black Circle
  • Black Instagram Icon