• Maria Landmark

Det er som om nysgjerrigheten og mulighetene ikke tar slutt// SNAKK 24


Jeg møter Cecilie Lindeman Steen mens hun er i Alta på turné med performance foredraget Betydningen av bevegelse i regi av Dansenett Norge. Hun har akkurat vist forestillingen når vi snakker, og jeg kjenner meg både grepet og nysgjerrig. Formidlingen er på et vis enkel i sin form; det er henne alene, som uten noen form for hjelpemidler formidler dansehistorie og betraktninger rundt det å danse og å oppleve dans. Et omfattende tema formidlet med omtanke og presisjon på en slik måte at man opplever å få litt oversikt, men også kjenner på at det handler om det som skjer her og nå; I møtet mellom henne og publikum. 

Jeg ser på Cecilie og jeg ser erfaring. Som om hver minste celle i kroppen vet hva det vil si å være i bevegelse. Ikke på en måte som gjør det forutsigbart, men på en måte som gjør at jeg som publikummer føler meg trygg på reisen jeg blir tatt med på. Jeg blir nysgjerrig og jeg kjenner på at det er sjeldent. For det er jo dessverre sjeldent å se dansekunstnere som ikke pensjonerer seg som utøvere når de er over 50, og som bruker erfaringene til å utforske nye sider ved kunsten. Kanskje ser vi nå en økende trend i mangfoldet av utøvere og det kjenner jeg at jeg heier på. Ikke minst kjenner jeg på en enorm verdi i at denne kunnskapen Cecilie besitter får lov til å berike feltet i lang tid framover.



Vi har nettopp sett performance foredraget ditt. Kan du fortelle mer om dette verket og turneen du er ute på?

Ja, arbeidet startet i 2013 med at jeg fikk et oppdrag fra Kedja og Danseinformasjonen om å prøve å si noe om dans og det å danse for journalister. Det var mange som hadde uttrykt at de syntes det var vanskelig å skrive om dans, og jeg lagde da en slags arbeidsdemonstrasjon hvor jeg forsøkte å si noe om disse tingene. Jeg fikk veldig god respons på dette og det var mange som opplevde at det kom litt nærmere faget, at de fikk vite ting de ikke visste. Da Dansenett Norge søkte etter formidlingstiltak og forestilling, tenkte jeg at dette kanskje kunne være noe. 

I forestillingen har jeg prøvd å snakke om noen grunnleggende elementer i dans, prøvd å bryte ting litt ned og å sette noen eksempler på hvordan det er å være både utøver og publikum. Jeg snakker om hvordan den kinestetiske overføringen mellom publikum og utøver kan finne sted og hvordan jeg selv har opplevd det i ulike tilfeller. Det er jo et svært tema, så man klarer bare skrape litt på overflaten, men ønsket er jo at det kan være med på å åpne noe for noen.  


Det er også lagt opp til en samtale. Hvordan har du forberedt dette møtet med publikum?

Det er nok litt det jeg gjør erfaringer på nå. Jeg har jo lagt det opp sånn at jeg snakker i ca 40 minutter alene først, så det er ingen dialog underveis, og det gjør det kanskje litt vanskelig å komme over i den samtalen på slutten. Jeg merker at den overgangen skulle jeg kanskje forberedt meg enda mer på. Det jeg har gjort er å undersøke hva slags dans som skjer på stedet, slik at jeg også underveis i foredraget bruker eksempler fra noe som er aktuelt der. Jeg vet jo ikke om jeg får noe spørsmål heller, så jeg må prøve å legge til rette for samtaler basert på ulike utgangspunkt. Jeg har lagd meg noen knagger på hva jeg tenker er viktig å snakke om, men jeg ønsker jo også at det skal være rom for å spørre om ting man lurer på, nettopp fordi foredraget handler om å forsøke å komme i dialog om dans.



Det er sjeldent å ha så lang utøvende karriere som du har. Kan du si litt om hva som har vært avgjørende for å holde på i lengden? Hvordan har du holdt det gående og hvordan har du holdt kroppen gående?

Det er rart med det, du er jo hele tiden den kroppen du er. Det er som om nysgjerrigheten og mulighetene ikke tar slutt, det er bare annerledes. Og jeg syns faktisk jeg har like stor glede av å danse nå som før, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Det er der det ligger, så enkelt som det; at jeg kan det og at jeg kjenner en veldig stor glede ved å bevege meg. Med årene har jeg også sluppet en del av det prestasjonsfokuset, blitt tryggere og det kanskje har gjort det enda rikere - gitt meg mer rom for å bare være nysgjerrig.


Ting er litt tilfeldig også. Det at jeg nå har fått jobbe med de koreografiske partiturene til Janne-Camilla Lyster har gjort at jeg har fått en ny inngang til bevegelse. Etter over 30 år som danser er det ekstremt gøy å kjenne på oppdagelsen av en ny måte å danse på. Jeg tenker sånn jøss, kan jeg bevege meg sånn? Kroppen blir jo formet gjennom en lang karriere, og noen ganger kan man kanskje kjenne seg litt lei seg selv; man vil bryte med mønster og komme seg videre. Det disse partiturene gjør er å generere bevegelse og de har generert noe nytt i meg. Jeg skal ikke bare danse det jeg har lyst til, men jeg skal forholde meg til partiturene, få dem til å bevege seg. Den oppdagelsen det har vært å kjenne at det åpenbarer seg en ny verden innenfor bevegelse, gjør meg oppriktig glad. 


Det er klart at jeg har vært privilegert. Jeg har fått et tiårig arbeidsstipend fra staten som gjør at jeg kan tenke kvalitet fremfor kvantitet. Jeg har fått ryddet bort en del av de tingene som tidligere gjorde meg sliten og som kanskje tok fokuset bort fra det skapende arbeidet. Da jeg gjorde det kom også gleden og entusiasmen tilbake. Det ble mer plass for utforskning, mer frihet. Kroppen bruker litt mer tid nå enn før, men jeg har nok også endret innstilling. Der jeg før syns det var strevsomt å våkne opp støl, tenker jeg nå at jeg er heldig som kan få være sånn i kontakt med kroppen min. Jeg kan gjøre noe med utfordringene og bruke tid på å finne ut av ting. Ofte går jeg i studio og tenker Hva har vi i dag? Hvordan virker dette på meg nå? Hva finnes? 


Jeg opplever også at dansefeltet er blitt veldig generøst og at vi mer og mer ser verdien i mangfoldet. Folk er mer nysgjerrige på hverandre, på prosessene, på publikum, på form. Og estetikken forandrer seg. Det føles som om det er mer plass og for meg er det et veldig interessant sted å jobbe. Jeg lærer hele tiden noe nytt av de rundt meg, uavhengig av om de er yngre eller eldre enn meg. Vi jobber ikke i store hierarkier, men vi er sammen på gulvet og deler med hverandre. Dansekunsten går tilbake til det helt basale. Det som handler om å være kropp i verden. Det at vi går inn å undersøker hva det er, kjennes så viktig i et samfunn som er så ytterlig. 

Ja, nei, jeg henger med og er happy!



Du snakket jo litt om relasjonen til publikum i foredraget ditt, og det er kanskje et litt stort spørsmål, men har du noen tanker om hva vi kunstnere må gjøre for å legge til rette for gode kunstopplevelser?

Å, det er veldig svært! Jeg syns det er veldig mange fine tanker i spill rundt omkring nå, både når det gjelder innfallsvinkler, steder å jobbe og hvem man drar inn i prosjektene. Jeg kjenner meg nysgjerrig på så mange initiativer. Det finnes mange måter, og det blir litt sånn “på det ene siden og på den andre siden”. Jeg er jo et trent publikum, så det er vanskelig å svare på hva som fungerer for mannen i gata. Selv syns jeg for eksempel det var fantastisk å se Ingri Fiksdals Shadows of tomorrow, hvor jeg fikk sitte på gulvet langs veggene og kjenne bevegelsene virke på meg. Hvor jeg fikk være tett på denne verden av bevegelse, pust, kostymer og lys. Men uten de erfaringene jeg har fra før, kan det hende jeg hadde syntes det var kjemperart å sitte så nærme både utøverne og de andre i publikum? Ikke vet jeg.


Jeg ser at flere kunstnere insisterer på å arbeide med tid og varighet. De vil skape rom der publikums kropper blir utfordret til å bruke tid på å synke hen og sanse noe. Informasjonen er så hurtig i dagens samfunn, alt skal gå så fort, så det å skape rom for mennesker hvor kroppene kan få være over tid og sanse noe annet kjennes som en viktig statement.

Så kan man jo selvfølgelig spørre seg om dette skaper er et godt rom å være i, eller om det mer er et viktig rom å insistere på. Det kan vel kanskje være sånn at det å insistere ikke nødvendigvis er det samme som å invitere. At denne insisteringa kan kjennes fjern for mange. Kanskje tenker man at interaksjon med publikum er med på å skape engasjement, men så vet man at det også kan virke invaderende. Så hvordan legger man til rette for en situasjon der publikum kan delta på sine premisser og kjenne at de er trygge i kroppene sine? 


I arbeidet med partiturene til Janne-Camilla har jeg tenkt på dette møtet mer som en følelse av hvordan jeg tar inn publikum. Forpliktelsen var til partituret og det var det jeg skulle uttrykke. Teksten var så vakker og så enkel på et vis, så da tenkte jeg at nå skal jeg tørre å være et sted i kroppen hvor det å snu armen i lyset, lukke øynene og kjenne vekten mot gulvet er nok. Hvis jeg tør å stå i det, holde stillheten, ikke vise det fram, men bare gjøre det, så er håpet at det i seg selv kan formidle noe. Jeg tenkte at jeg må være sånn enkelt tilstede i kroppen, uten filter, og at det forhåpentligvis kan overføre noe til publikums kropper selv om de sitter utenfor og ser på. At jeg på en måte klarer å skape et rom for kroppene deres. Av og til handler det kanskje bare om være ærlig i det man gjør og håpe at det er nok.



Du har jobbet en del på Kunsthøgskolen, og som pedagog selv er jeg jo nysgjerrig på dette arbeidet. Hva slags kunnskap er eller var du opptatt av å formidle til studentene dine? 

Da jeg var i Bodø fikk jeg spørsmål fra en ung dansekunstner om hvordan det var å jobbe som frilanser. Det går jo litt på det samme, og mitt råd til unge dansekunstnere handler kanskje mest om å være nysgjerrig; om å stille usikkerheten og nysgjerrigheten sin fram for andre, tørre å stille spørsmål og gå i dialog. Jeg tror at det på mange måte er sånn man når ut og knytter kontakter. Vi lurer jo alle på ting, egentlig. Ved å være aktivt med på ting, workshops og så videre, finner man kanskje andre som hjelper en å generere noe som ting kan vokse ut av. 


Nå underviser jeg ikke på kunsthøgskolen lengre, men da jeg jobbet der tror jeg mitt viktigste bidrag var å prøve å legge til rette for det skapende i utøverne. Jeg er jo først og fremst utøver selv, og har alltid ment at dansere har en innebygget kompetanse innen komposisjon. Vi vet hva det er å forholde oss til rom og tid, så en del av undervisningen handlet egentlig om å få elevene til å se sin egen kompetanse. Jeg snakket jo i foredraget om det å stå i seg selv - ikke se til andre, men lete etter sitt eget gull, og det har jeg vel vært opptatt av. Jeg ønsket å skape trygge rammer hvor utforskningen og dialogen mellom studentene fikk finne sted. 


Som et pedagogisk verktøy syns jeg det var veldig nyttig å ha en nærhet mellom det å gjøre, observere og reflektere. Vekslingen mellom refleksjon og handling fant jeg veldig fruktbar og jeg tror studentene ofte lærte vel så mye av å observere hverandre som å selv utføre oppgaver. Det er også spennende hvordan det kollektive løfter det individuelle. De ser hverandre på nye måter, blir begeistret og hjelper hverandre videre. Klarer man å skape et sånt trygt delingsrom, er mye gjort, tenker jeg.

En gitt oppgave kan være et sted for erfaring. Det å gi begrensninger kan være å lage et fokus og det å jobbe med ulike oppgaver og ulike fokus, gir nye erfaringer. Mange unge blir stresset over at det i jobbsammenheng alltid søkes dansere med erfaring, men jeg tenker at vi jobber jo hele tiden med denne fysiske erfaringen. Jeg tror at det å veilede danserne inn i en refleksjon med egen erfaring og å få de til å være sansende tilstede i den dialogen, kan hjelpe de til å finne ut hva som bor inni dem; til å finne gullet.



Foto: Stillbilde fra film, Cecilie Lindemann Steen

Sjekk ut Dansenett Norge sine sider for visninger av Betydningen av Bevegelse

Hvis du vil lese mer om arbeidet til Janne-Camille Lyster, kan du se her

  • Vimeo - Black Circle
  • Black Instagram Icon