• Maria Landmark

En plass for både motstand og begeistring // SNAKK 29


I årets andre SNAKK har jeg snakket med koreograf og dansekunstner Marie Bergby Handeland. Marie har lenge vært en kunstner jeg har interessert meg for, både fordi verkene hennes har en slags evig inspirerende lett tyngde, og fordi hun stadig er med på å utvide både hva en utøver og hva koreografi er. Hun har blant annet laget verk som Forfatterbevegelsen, De grønne og Kirkedanseren, og jobber for øyeblikket med Sindre og Maries Dansehistorie. Alle med amatører, eller som Marie bedre sier det: ulike folk med ulik bevegelseserfaring.

Jeg har snakket med Marie om hvordan hun ser på koreografi, hvordan hun arbeider fram verkene sine, hvordan arbeidslivet i en pandemi er og hva som interesserer henne i sitt koreografiske arbeid.


Kan du sette oss litt inn i arbeidshverdagen din for tida? Hva jobber du med og hvordan er du påvirket av pandemi-situasjonen?

Hvis jeg skal si noe konkret om hva jeg gjør akkurat nå, så jobber jeg med å få Kirkedanseren ut på en kirketurné. Det er en del festivaler som er interesserte, så nå driver jeg med litt kartlegging for å se hva vi kan få til videre. Prosjektet har til nå blitt gjort i Grønland og Lademoen kirke, og det er fint å se for seg at det kan få et lengre liv - at det kan innta flere kirker og lokalbefolkninger rundt omkring.

Ellers synes jeg det svinger mye. På den ene siden er arbeidslivet ensomt og jeg savner fagfeltet mitt. Jeg har hatt hjemmekontor i snart ett år, som for så vidt er vanlig for meg, men forskjellen nå er at jeg har hatt lite kontakt med feltet og kjenner meg understimulert. Jeg merker at nå som situasjonen har satt seg i kroppen gjør den meg i perioder forvirra. Enkelte dager får jeg en merkelig følelse av å lure på om jeg egentlig har et yrke. Jeg kjenner på en slags meningsløshet i at jeg sitter såpass mye isolert og jobber med ting i et felt der vi trenger å være fysisk sammen.

Så kan jeg også si det motsatte. Jeg har jo hatt mye tid til å sitte å kjede meg, gruble og la tankene fare; som en slags fantasiverden jeg kjenner igjen fra leking i barndommen, der det ene fører til det andre og så dukker det opp noe uventa. Det er en luksus.


Det er noe med å stole på prosessen og at denne surringa har en verdi. At det kan være fruktbart. Det er ikke så lett da, og det er kanskje først nå etter et år med pandemi at jeg klarer å se det, roe meg litt i det, og ikke bare få dårlig samvittighet slik jeg pleier. Jeg ser at denne kjedinga og surringa har ført til nye ideer. Det idédokumentet jeg har liggende på dataen har vokst, og mange av disse ideene hadde nok ikke kommet fram hvis det ikke var for Korona. Så på den ene siden føler jeg at det har skjedd lite og at jeg har bekymret meg mye, mens jeg på den andre siden har kommet lengre i tanker rundt kunstnerskapet mitt og hva jeg vil gjøre framover. Det gjør meg rolig.


Jeg opplever at flere av verkene dine beveger seg i en slags utvidet forståelse av hva koreografi er. Kan du si mer om hvordan du tenker koreografi? Hvilke rammer jobber du under? Har du noen spesiell fremgangsmåte?

Jeg tenker ofte at koreografi er et vidt blikk jeg kan undersøke og se på det meste med - folk og felt utenfor mitt eget, strukturer, og andre kunstformer. Jeg føler at jeg trenger en sånn vid forståelse av koreografi for å kjenne meg fri til å tenke og se muligheter jeg synes er interessante. Jeg tenker at bevegelse og kroppslighet kan fås øye på i vid og leken forstand og jobbes inn i nesten alt.


Jeg trigges av møter mellom steder og folk som kanskje ikke er klar over at de har et koreografisk potensiale i seg. At det er noe uoppdaget på et vis, noe som ligger der og ulmer og vil bli lirket ut med min hjelp. Jeg blir både glad og gira av ting som kan virke litt naive eller umulige å få til, og syns det er interessant med koreografiske ideer som har en form for friksjon - at det er noe jeg eller andre må jobbe med å forstå eller bli glad i.

Jeg jobber ofte med det ambivalente. Jeg leste i en roman en gang at hvis noe treffer både ja- og nei-senteret i hjernen på samme tid, så utløses latter. Jeg aner ikke om det finnes et ja- og nei-senter i hjernen, men jeg syns det var en fruktbar tanke. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil at alt skal være morsomt, men fordi jeg syns denne ambivalensen eller friksjonen er spennende å undersøke - at det er et komplekst sted der ulike krefter drar i deg, noe som ligger og vipper mellom både ja og nei.

Jeg trigges av en motstand i meg selv, og syns det er spennende å måtte jobbe aktivt med å prøve og bli glad i noe. Et sted der jeg kjenner på både motstand og begeistring, er et interessant startpunkt for meg. På den måten kan jeg kanskje også åpne opp for at andre kan kjenne på å bli glad i noe de ikke var glad i i utgangspunktet.


Jeg tenker at noen av ideene mine kan virke “påfunnsaktige” ved første øyekast, men så går jeg igang med å jobbe grundig med dem slik at det forhåpentligvis vokser fram en tyngde og sårbarhet. Hvis jeg ikke kommer videre i argumentasjonen for hvorfor det er interessant, hvis ideen ikke vokser seg ut av den påfunnsaktige følelsen, lar jeg den ligge. Ofte tar det tid for meg å stole på ideene mine, og jeg trenger mange runder, gjerne over år, før jeg velger å stole på dem.



Kan du si litt om hvordan du jobber med publikum i verkene dine?

Jeg tenker på publikum på forskjellige måter fra verk til verk, men er ofte interessert i å få ulike publikumsgrupper som kanskje ikke møtes til vanlig til å oppleve noe sammen. For eksempel at litteraturfeltet blander seg med koreografifeltet, eller at Jahn Teigens blodfans blander seg med samtidskunstfeltet, slik det gjorde i mitt og Morten Lienes arbeid.

Jeg interesserer meg også for å forsøke å involvere publikum i en så stor grad at de selv er med og skaper verket. I en mer tradisjonell forestillingssituasjon er publikum kanskje mest aktivert i blikket, mens jeg ønsker å plassere opplevelsen tydeligere i kroppene deres. Det er interessant å skape koreografiske rammer som publikummerne/utøverne selv må fylle, og slik sett gi dem et ansvar, koble kroppene deres på innenifra, la dem være aktive i sine valg, og derav også ha makt.


Jeg grubler mye på språk i møte med publikum. Jeg er opptatt av at språket jeg presenterer et verk med skal ha en type folkelig tilgjengelighet og kanskje også en letthet (som jo ikke betyr at noe er lettvint eller enkelt), med et ønske om å få flere til å kjenne at koreografi er relevant for dem. Men det er nøysomt det der med språk synes jeg, ofte vanskelig. Jeg tenker at det optimale er om språket er lett og inkluderende, men på samme tid klarer å få frem rammene for verket på en måte som også får frem tyngden i det. Det er en vanskelig balanse å skulle forklare, ufarliggjøre, vekke interesse og nysgjerrighet uten å undervurdere publikummeren, eller skyte sitt eget verk i foten.


I Kirkedanseren kunne jeg for eksempel snakket mye om dansens plass i kirken, om kirkedans som sjanger, om kroppens turbulente plass i kirkerommet opp gjennom historien, som noe syndig og så videre, men her tenker jeg at det rommet er så ladd fra før at jeg ikke trenger å lade det mer. Da vil jeg heller jobbe med å holde språket mer åpent og på den måten gjøre det tilgjengelig for flere. Så er det opp til publikum å kjenne på en friksjon i møtet mellom sin egen kropp og den informasjonen som ligger implisitt i kirkerommet, eller ikke.


Jeg tror mange som jobber med kunst kunne skrevet under på at de har et ønske om å treffe noe sårbart i den som opplever verkene sine; at noe mellommenneskelig skal skinne gjennom. En måte jeg undersøker dette på, er å jobbe med ulike folk som utøvere. Jeg jobber ofte med utøvere som ikke er skolert i dans og mye av samtalen med dem handler om å gi den upolerte estetikken verdi. Jeg tror det ligger mye potensiale i å by på seg selv på den måten.



Kan du si mer om arbeidet ditt med ulike utøvere? Hva er det med denne typen arbeid som interesserer deg?

Overordnet er jeg interessert i hvordan man kan skape et større kroppslig vi. Hvordan kropp og bevegelse kan angå flere. Ved å plassere et større spenn av kropper på scenen er det potensiale for å inkludere en større del av allmennheten, og da også få frem et større potensiale i dansen som kunstform og hva slags opplevelser den kan gi oss. Det er det fremdeles mye å gå på, synes jeg. For eksempel ville det vært flott om Carte Blanche også hadde eldre dansere - at eldre kropper var en naturlighet når man bærer navnet Norges nasjonale kompani for samtidsdans.


Jeg liker å tenke at det finnes en form for kroppslig ekspertise i enhver kropp, og at min rolle er å hjelpe til med å dra den ut og artikulere den. Jeg ønsker alltid at materialet i størst mulig grad skal komme fra de jeg jobber med, og da er det viktig at vi jobber såpass lenge sammen at de kan stå der med en tyngde. For eksempel var det viktig for meg da jeg jobbet med Forfatterbevegelsen at det ikke var jeg som sto der og tolket bøkene deres, men at de selv satt på kompetansen om hvordan språket deres kunne uttrykke seg kroppslig i dem. Det er viktig at de jeg jobber med føler eierskap til det de skal gjøre på scenen; at det er noe ektefølt og at vi jobber fram et reelt samarbeid, slik at det ikke bare blir fordi jeg ønsker meg en type upolert estetikk. Men med det sagt, er det jo i praksis også slik at jeg hjelper dem med å dra ut det jeg ser som interessant, og prøver å la det jeg ikke synes er så interessant ligge. Jeg blir ofte både glad og sliten når de jeg jobber med får et så sterkt eierskap til det vi jobber med at vi nesten krangler om et materiale, og jeg skjønner at jeg må gi meg på at det skal få være med.


Jeg forsøker å holde prosesser mest mulig åpne, på tross av at jeg egentlig har et ganske stort kontrollbehov. Det er likevel mest interessant for meg når ting kommer fra de jeg jobber med. Jeg hadde et sånt perfekt øyeblikk da jeg jobbet med De grønne, hvor en av utøverne, som var aktiv i Miljøpartiet de grønne, sa at han kunne tenke seg å danse FNs klimarapport. For meg er det en optimal idé fordi den både er umulig, litt naiv og humoristisk, men samtidig seriøs og viktig for han som kom med ideen. Det er nettopp denne ambivalensen og friksjonen jeg dras mot, som utfordrer og begeistrer meg.



Du har tidligere gått forfatterstudiet i Bø. Jeg vet ikke om det var sånn det var for deg, men min opplevelse utenfra var at det løsnet for deg som koreograf etter det? Kan du si noen om hva skriving er for deg og hvordan den eventuelt påvirker det koreografiske arbeidet?

Det er nok sant at det å studere en annen kunstform åpnet mye for meg. Jeg så at det var mange overføringsverdier i hvordan man går fram med skriving og koreografi, og det ga meg tid og mulighet til å bli stimulert på andre måter. Studiet var lagt opp helt annerledes enn det dansestudiet jeg hadde gått der vi trente mye teknikk med rammer vi skulle prøve å passe inn i. Det meste av undervisningen i Bø gikk ut på at vi satt i hestesko og diskuterte hverandres tekster og jobbet med hvordan hver enkelts stemme kunne komme tydeligere fram. De femten stemmene i klassen dannet hovedgrunnlaget for det jeg lærte om tekst det året. Det var vi som skulle lære hverandre noe og var hverandres fasiter, og jeg følte meg derav veldig tatt på alvor.

Gjennom studiet fikk jeg mer selvtillit på skriving, noe som nok også smittet over på mitt virke som koreograf. Jeg fikk mot til å tørre å formulere meg direkte og ærlig. I ettertid har jeg tenkt på at det er leit at ikke flere dansestudier i større grad er bygd opp rundt hver elevs kroppslighet. Jeg tror det kunne vært interessant for utviklingen av dansefeltet. Ting har selvfølgelig skjedd på de 10 årene etter at jeg var ferdig utdannet, og det er store forskjeller mellom ulike danseutdannelser, men jeg tror fortsatt det er mye å hente der.



Les mer om Marie og hennes prosjekter på www.mariebergbyhandeland.com

Foto: Tale Hendnes


0 comments