• Maria Landmark

Jeg liker å tenke stort // SNAKK 28



Noen ganger dukker det opp mennesker som umiddelbart tilfører kraft til et miljø. Mathilde Caeyers er en slik person. Hun har, til tross for at det bare er 2,5 år siden hun var ferdig utdannet, blitt en viktig stemme i dansemiljøet i Nord-Norge. Hun har rukket å lage to store egne produksjoner, blitt valgt ut til turné med Dansenett Norge, jobbet som danser for flere ulike koreografer, blitt valgt ut som Ungkunstner på Festspillene i Nord-Norge og akkurat tiltrådt som styreleder for Forum for nordnorske dansekunstnere.

Jeg er nysgjerrig på hvor hun får motet sitt fra, hvordan hun jobber og hvilke muligheter hun ser for seg i Nord-Norge, for det er ikke tvil om at hun er en vi kommer til å se mye av i framtida.



For de som ikke kjenner deg, kan du fortelle litt om deg selv og hva du jobber med?

Ja, hva skal man si om seg selv? Jeg er halvt norsk og halvt belgisk, vokst opp i tromsø, hvor jeg nå bor og jobber som danser og koreograf. Jeg flyttet tilbake til Tromsø sommeren 2018 etter å ha fullført en Bachelor i dans på LIPA. Jeg er fortsatt i etableringsfasen som kunstner, men det har vært veldig spennende og lærerikt å komme tilbake. Jeg kommer jo fra en utøvende utdanning, men har kastet meg ut i det skapende arbeidet og fått mange muligheter og erfaringer etter jeg kom hjem igjen. Nord-Norge er en veldig fin og inkluderende plass å være og jeg føler at jeg utvikler meg raskt av å være her.


Akkurat nå jobber jeg mot premiere på Festspillene i Nord-Norge i juni. Jeg fikk vite i fjor at jeg skal være Ungkunstner på Festspillene, og det må jeg jo bare si er skikkelig stort! Det blir også den største produksjonen jeg har laget hittil. Forestillingen heter New Religion og vil bli en science fiction danseforestilling, som filosoferer over hvordan kunstig intelligens kan få en gudelignende autoritet over mennesket. Gjennom samtidsdans i kombinasjon med muterende scenografi av Lawrence Malstaf vil forestillingen utfordre idéen om at mennesket har fri vilje. Jeg ønsker å skape en dystopisk virkelighet på scenen hvor algoritmer kan forutse og videre manipulere fremtiden. Målet er vel å belyse den raske teknologiske utviklingen vi går inn i og reflektere over fremtiden til mennesket i et høyteknologisk samfunn. Jeg er jo klar over at vi til syvende og sist alltid vil ha fri vilje, men spørsmålet er kanskje hvor fri viljen egentlig er når det samles så mye informasjon om alt og alle. Når den kunstige intelligensen blir allestedsnærværende, kan den i teorien samle nok data til å både spå og manipulere vår fremtid. Dette ser vi allerede gjennom både reklame og politisk propaganda.


Det er et veldig relevant tema, men det å lage dystopiske forestillinger om mennesket og teknologi har blitt gjort mange, mange ganger før både gjennom kunst, film, litteratur og andre ting. Og det er også viktig for meg å ta innover seg at mesteparten av den teknologiske utviklingen som skjer er positiv. Så det å finne dette balansepunktet mellom virkelighet og science fiction, og lage en forestilling som både fascinerer og oppmuntrer til å reflektere både positivt og negativt over vår framtid i et høyteknologisk samfunn, er kanskje den største utfordringen jeg står overfor akkurat nå.



Kan du si litt om hvordan du jobber? Har du noen bestemte metoder, inspirasjonskilder eller liknende?

Det starter alltid med at jeg blir inspirert av noe. Det kan være en bok, noe jeg har sett, en kunstutstilling eller et tema som dukker opp på annet vis. Jeg lener meg oftest mot tematikk innen filosofi, antropologi og psykologi og er opptatt av oss mennesker og samfunnet vi lever i. I idéfasen skriver jeg masse og samler inn bakgrunnsmateriale av ulikt slag. Jeg samler veldig fritt, og over tid danner det seg noe som kan minne om et manus. Videre finner jeg ut hva som lar seg uttrykke på en scene og så blir det til en forestilling som utspiller seg inni hodet mitt.

Når jeg så kommer inn i prosessen, og gjerne har med meg andre, åpner det seg opp igjen, og jeg lar de andre aktørene komme med sine innspill og tanker. Jeg vil ikke diktere prosessen til en hver tid og jeg tror absolutt resultatet blir bedre hvis vi samarbeider. Jeg prøver likevel å holde fokus på målet mitt om hva jeg ønsker at publikum skal sitte igjen med når det ser forestillingen og tar valg ut i fra det.

Jeg er nok en tenker, og det jeg vil med verkene mine er å oppmuntre til filosofisk tenkning. Mitt drømmescenario er at de som ser forestillingene mine går ut, kanskje tar seg en øl, og snakker om tematikken etterpå. At de får en skikkelig god samtale og at de kan sitte sammen undres.


Du jobber jo både som danser og koreograf i egne verk. Hvordan er det å sjonglere de to rollene?

Det er vanskelig å ha de ulike rollene, men jeg har innsett at hvis jeg skal få til drømmen om å leve som danser i Nord-Norge, så må jeg skape egne verk. I min debutforestilling, Eksogen, var jeg så heldig å ha en mentor som kunne se ting utenfra, og det var gull verd. I andre prosesser har jeg vært mer på egenhånd, og har innsett at jeg trenger det ytre, så det kommer jeg til å ha med meg i de neste produksjonene.

Jeg opplever deg som veldig ambisiøs og opptatt av å være med på å utvikle dansefeltet i Nord-Norge, og du er nettopp tilsatt som ny styreleder i Fnnd. Hvilke muligheter ser du her? Hva vil du jobbe for og hvorfor er det viktig for deg?

Da jeg var ferdig utdannet hadde jeg ikke peiling på hva jeg ville gjøre og målet var ikke Tromsø til å begynne med. Likevel flyttet jeg hjem og syns det var veldig godt å være hjemme. Jeg har alltid tenkt at Tromsø har et spennende kulturliv, og etter å ha kommet tilbake og bodd her en stund, innså jeg at ikke kan flytte herfra. Så da gjaldt det å finne ut hvordan jeg kunne utvikle en karriere som danser her. Jeg fant et stort nettverk både gjennom RadArt, Forum for nordnorske dansekunstnere, Dansearena nord og festivaler som eksempelvis Vårscenefest. Folk har lyst til å hjelpe! Jeg prøvde å gripe alle mulighetene som kom og fikk dermed både en fot innenfor og mer og mer erfaring. Nå vet jeg at jeg og skal jobbe som danser og koreograf, og at jeg vil bo her.


Jeg har vært nestleder for Forum for nordnorske dansekunstnere ett år, så det å nå bli leder er veldig spennende. Det har vært inspirerende å komme inn i dette nettverket som viser at det går an å leve og virke i nord, og det er kanskje nettopp dét som er mitt største mål som styreleder- nemlig å synliggjøre denne muligheten. Jeg ønsker at flere skal ta sjansen på å bo her og da trenger vi arbeidsplasser, nettverk og arenaer for dansekunsten. Jeg har hårete mål om både en scene for dans, et dansekompani som kan representere Nord-Norge, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg liker å tenke stort, noe som er mulig fordi det har blitt jobbet frem en trygg, solid base for dansekunsten i løpet av de siste 30 årene.

Ett av de første prosjektene jeg vil at forumet skal gjennomføre er å lage en plattform for deling av ideer, utdrag og uferdige prosjekter, litt som Mind The Gap. Jeg tror vi trenger flere lavterskeltilbud for å vise fram og snakke om kunst. Særlig for unge utøvere kan dette gi mot til å satse, til å se at de har noe å komme med og en mulighet til å komme inn i nettverket i Nord-Norge.



Føler ikke vi kommer unna Korona når vi snakker om jobb. Kan du si noe om hvordan det siste året har vært for deg? Hvordan har krisa påvirket arbeidet ditt?

Når jeg innså at dette kom til å ha en stor effekt på min bransje fikk jeg med én gang en kraft i meg til å ikke gi opp. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg hadde nådd et håp om å etablere meg fullt som dansekunstner og tenkte at nå SKAL jeg klare det. Jeg søkte på alt som fantes av stipender og hadde et skikkelig idékalas. Det var sikkert ikke alle ideene som var like gode, men jeg pøste ut alt jeg kunne.

Det var mange ting som ikke gikk gjennom, men det var også flere ting som klaffet. Blant annet bestemte Vårscenefest seg for å gå digitalt og jeg fikk muligheten til å lage en digital versjon av Eksogen, en forestilling jeg lagde sammen med Lise Damsgård og Sofie Westvik. Deretter fikk jeg tilsagn fra Kulturrådet til å lage en “Korona vennlig” forestilling, og lagde i samarbeid med scenograf Mari Lotherington og lysdesigner Torbjørn Sandnes forestillingen Lux Tempus. Jeg fikk muligheten og fikk gjennomført prosjekter raskt, så jeg hadde hele tiden noe å gjøre og jeg er utrolig takknemlig for at jeg i det hele tatt hadde jobb, samtidig som jeg lærte veldig mye av disse prosjektene.

På høsten fikk jeg Ungkunstnerstipendet fra Festspillene i tillegg til at jeg fikk et kunstnerstipend fra Kulturrådet, noe som har gjort at jeg har kunne brukt tid på de framtidige prosjektene mine. Jeg har skrevet masse søknader, gjort research, fått samarbeidspartnere og involvert andre kunstnere, så nå krysser jeg bare alt jeg kan for at dette prosjektet på Festspillene kan gjennomføres.

Jeg har holdt det gående hele tiden, for det betyr så mye for meg å kunne jobbe som dansekunstner. Penger gir jo tid, så jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan gå inn i dette året med ressurser og fokus på det jeg skal og det jeg drømmer om, og slippe å jobbe på kafé. Jeg får lov til å satse og jeg får tid til å lage noe med god kvalitet.



Helt til sist: hva vil du at verden skal vite om deg?

Det første jeg tenker på er at streber etter å være hyggelig. Du kan godt skrive at jeg jobber hardt og at folk gjerne må komme å se kunsten min, men i grunnen er det viktigste å være en person det er fint å være rundt.



Les mer om Mathilde og hennes prosjekter på matildecaeyers.com

Foto: Rob South

0 comments