SNAKK forsøker, i samarbeide med Bodø Biennale, å komme litt nærmere inn på noen av kunstnerne og kunstverkene som presenteres under årets biennale. I dette intervjuet har jeg møtt tre ulike billedkunstnere som alle har fått i oppdrag å skape et stedsspesifikt verk for biennalen. Den tematiske rammen for verkene er alle knyttet til stedsidentitet og har referanser til Bodøs rivende utvikling og samfunnsendringene byen står i og overfor. Hver på sin måte, og med sitt spesifikke håndverk, animasjon, foto og maling, har de tatt fatt på utviklingen av verkene sine.
Med bakgrunn som dansekunstner har jeg liten faglig erfaring å komme med i disse samtalene, men det er likevel spennende å få lov til å stille spørsmål, undre seg, og forsøke å komme bittelitt nærmere hvordan de tenker og arbeider. (Og kanskje er ikke prosessene så ulik de koreografiske prosessene jeg kjenner til?) Vi snakker om hvordan de går fram for å lage noe på bakgrunn av et steds identitet og historie, om hvordan kunst kan være med å påvirke steder, og om hvordan det de er opptatt av kommer til uttrykk i kunsten deres.
KAY ARNE KIRKEBØ
Kan du fortelle litt om deg og din kunstneriske bakgrunn?
Kort fortalt er jeg en Bergensbasert billedkunstner. Jeg har en Master fra Kunstakademiet her, og var ferdig utdannet i 2014. Siden har jeg jobbet som tegnekunstner og jobber med tegning på ulike måter; på papir, som animasjon og i egenproduserte bokpublikasjoner.
Hva jobber du med og er opptatt av i kunsten din for tida?
Nå under Koronapandemien har jeg jobbet jevnt med verket til Bodø Biennale. Der jobber jeg med håndtegnet animasjon, som er et veldig tidkrevende arbeid. Det er 13 tegninger per sekund og jobbes ut med en enorm milimeterpresisjon, så ja, det tar tid. Arbeidet er industrielt og stramt og stammer fra en interesse for arkitektur og arkitektoniske stiler. Jeg har studert teknisk tegning, så jeg har med meg mye av denne teknikken inn i arbeidet mitt, selv om jeg jobber mye mer intuitivt og abstrakt.
Jeg blir inspirert av det jeg ser i bybildet, men det utvikler seg ofte inn i det ukjente - i mer framtidsrettede, dystopiske retninger. Med animasjoner jobber jeg med den konstante bevegelsen, og mye handler om å finne rytmen i bevegelsens utvikling. Det spennende med animasjoner er at den tegnede linjen blir gitt liv og dveler i grenselandet mellom det flate og romlige.
Hvordan går du fram for å utvikle et stedsspesifikt verk, i denne forbindelse til Bodø?
Jeg ble kontaktet tidlig i 2019 med denne forespørselen. Biennalen hadde en viss idé om et tema som handlet om byutvikling, og jeg lagde ganske raskt en skisse ut ifra disse ideene. Så hadde vi en research tur i desember hvor vi fikk historisk innføring og fikk se denne utviklingen med egne øyne og høre mer om fremtidsplanene. Besøket ga meg et grunnlag for å jobbe videre med animasjonen og jobbe den mer inn mot det spesifikke stedet. Jeg hadde ikke vært i Bodø før, så det var veldig nyttig å komme dit og se ulike muligheter for steder det kunne presenteres.
Verket vil bli vist ved Stormen Bibliotek og det ble viktig for meg å ta innover meg omgivelsene der. Selv om verket blir konsentrert på en vegg vil det jo ses i sammenheng med resten av bybildet, med arkitekturen, lyset, naturen og de menneskene og lydene som til enhver tid er på stedet. Det vil derfor kunne fremstå ulikt fra en tid til en annen.
Jeg jobber som sagt veldig intuitivt, selv om det kan se stramt og planlagt ut. Jeg har kanskje noen streker som utgangspunkt og så jobber jeg med å utvikle dette; skape bevegelse, rytme og utvikling over tid. Jeg jobber uten lyd, men tenker i lyd og bevegelse. Jeg ser for meg hvordan bevegelsen og rytmen skal være videre, hvordan skal det utvikle seg - som en koreografi av linjer på den hvite papiroverflaten.
Animasjonen vil gå i en loop og på den måten vil det være ulikt hva som blir den enkeltes startpunkt ut i fra når man kommer inn i den. Det i seg selv tenker jeg er fint og sender referanser til en by og hvordan vi beveger oss i bymiljøet. Jeg tar linjer jeg finner i arkitekturen, både i byrommet og interiøret, og utforsker dens bevegelighet gjennom klassisk animasjon. Ved bruk av systemer og regler som bestemmer hvordan linjene skal kunne bevege seg skaper jeg et rammeverk som jeg må jobbe innenfor. Dette gjør at jeg ikke sitter med den totale kontrollen over verket, men gir rom for det uforutsigbare. Disse reglene bestemmer for eksempel hvilke retninger linjene skal bevege seg i, hvilken hastighet og hva som skjer når to linjer treffer hverandre. Det er ingen definert handling som er bestemt. Handlingsforløpet blir skapt gjennom en intuitiv prosess hvor hver tegning potensielt kan styre filmen i en ny retning. Jeg gransker linjene på let etter nye formasjoner som kan utforskes og settes i bevegelse.
På hvilke måter tenker du at kunst kan være med på å påvirke et sted?
Jeg mener det er en berikelse for de forbipasserende. Det fungerer som en aktivering av et sted og en mulighet til å skifte blikk; gi et opphold i hverdagslige tanker og bryte noen rutiner. Jeg tenker på det som en måte å forklare og fortelle noe om situasjonen, treffe en nerve, og si noe om tida vi er inne i.
For meg som jobber så abstrakt er det er veldig åpent for den enkelte å tolke det ut i fra sin kontekst. Jeg tror verket mitt vil kunne gi mange ulike assosiasjoner og reaksjoner. Noen vil kanskje synes det virker hyperaktivt med så hyppige skift; kanskje virker det skremmende, truende, dystert, mens andre vil kunne finne ro og noe behagelig i det. Det lener seg veldig på byen og dens omgivelser, men jeg ønsker samtidig at det skal være åpent og gi rom til publikum.
Stedsspesifikk kunst åpner også opp for et annet publikum. Det vil selvfølgelig være de som oppsøker det spesifikt, men også de som snubler over det på vei til jobb. Det gir meg som kunstner mulighet til å prøve kunsten min utenfor de vanlige hvite eller svarte utstillingslokalene, og kan dermed tilføre den nye lag og dimensjoner. Det er ofte mye debatt og reaksjoner på ting som skjer i offentlige rom, men jeg tenker at det er bra. Vi trenger noe annet enn billboards med reklame fra Hennes og Mauritz.
GRETHE IRENE EINARSEN
Kan du fortelle litt om deg og din kunstneriske bakgrunn?
Jeg oppdaget foto litt sånn tilfeldig en gang på videregående da jeg var med søstra mi i et mørkerom. Det var en skikkelig sterk opplevelse å se hvordan bildene utfoldet seg i dette rommet, og siden ble all min tid brukt i mørkerom. Etter videregående kom jeg inn på Kunsthøgskolen i Bergen hvor jeg fikk lov å fordype meg i foto i fem år. Det var ei helt fantastisk tid, og fotokunsten har vært med meg siden.
Etter studiene flyttet jeg tilbake til Narvik og her ble jeg. Bergen var flott, men jeg syns ikke det kan sammenliknes med omgivelsene vi har i Nordland. Jeg savnet landskapet og familien og har alltid likt meg godt her nord. Å kunne jobbe som fotokunstner har vært en kronglete vei, og jeg har hele tiden jobbet som lærer ved siden av.
Hva jobber du med og er opptatt av i kunsten din for tida?
Jeg har alltid vært inspirert av det Edvard Munch sa om at du skal male ditt liv. Det er på en måte det jeg har gjort. Jeg har med meg kameraet overalt, og uten at jeg nødvendigvis vet helt hva jeg skal bruke det til, så elsker jeg å sitte å pusle med bilder, se de opp mot hverandre og se etter øyeblikk og sammenhenger hvor det oppstår noe.
Jeg har alltid vært opptatt av det nære; i hovedfagsoppgaven min i Bergen jobbet jeg med familien i Narvik som tema. Mellommenneskelige relasjoner, undring over tilværelsen og hvordan de valgene en tar påvirker, har vært med meg som temaer hele veien.
Jeg ønsker å gi rom for undring og en opplevelse man kan ta med seg videre. Sally Mann har vært et stort forbilde for meg, og jeg husker veldig godt hvordan bildene hun hadde tatt av barna sine traff meg, selv lenge før jeg selv var blitt mor. Hvis jeg kan klare å treffe betrakterene av mine verk på en slik måte at det kan gi en opplevelse, også av noe de ikke har opplevd selv, så syns jeg det er stort.
Hvordan går du fram for å utvikle et stedsspesifikt verk, i denne forbindelse til Bodø?
Det første er jo å oppsøke stedet, gå rundt og gjøre seg kjent og samtidig lese bestillingen nøye; hvorfor valgte de meg? Hva er det jeg har gjort tidligere som gjorde at de tenkte at jeg kunne passe til denne bestillingen? Jeg har jo vært en del i Bodø og kjenner byen litt fra før, men det var også veldig inspirerende å være på befaring med teamet fra biennalen. Vi fikk en spennende innføring i Bodøs historie og utvikling, framtidsplaner og visjoner. Jeg ble for eksempel veldig inspirert av en film på Bymuseet i Bodø hvor de fortalte om sildas påvirkning på byens tidlige utvikling. Dette var deler av historien jeg ikke visste om fra før og den inspirerte meg til å lage den store installasjonen jeg lager for biennalen.
Jeg har også med meg en videreutvikling av en bildeserie jeg laget til boken Omstilling for Forlaget utenfor allfarvei. Dette arbeidet føltes naturlig å videreformidle i sammenheng med den omstillingen Bodø er i nå. Utstillingen har fått nye bilder og en ny kontekst, og kommer dermed til å kunne leses annerledes enn tidligere.
Jeg har aldri jobbet politisk før, men da jeg kom til Bodø og fikk høre om alle planene og visjonene og alle pengene som brukes på utviklingen av Bodø by, så gikk jeg inn i ei boble av frustrasjon. Jeg kom rett fra møter i Narvik om nedlegging av linjer på videregående skole, og det snakkes altfor lite om hvilke konsekvenser utbyggingen i Bodø får for resten av fylket. I Narvik har vi mistet musikklinja, kunst, design og arkitektur og medielinja. Ungdom i distriktene er fortvilet over at valgmulighetene deres innskrenkes og vi mister masse kompetent arbeidskraft. Hvordan skal det at det kommer en ny bydel i Bodø kunne gagne hele fylket? Hvordan skal hele fylket nyte godt av at det kommer elektriske busser i Bodø, når det betyr at busstilbudet i distriktene forsvinner? Nordland er preget av fraflytting og de som flytter fra distriktene her, flytter ikke til Bodø, de flytter sørover. Det er som om politikerne ikke vil ta innover seg hvilke konsekvenser dette fokuset på Bodø får for Nordland som fylke, og det ble helt umulig for meg å ikke se på denne utviklingen med et distriktspolitisk blikk. Jeg ønsker jo ikke å gå i strupen på biennalen, men jeg mener at denne debatten må tas og nå pressa den seg fram i kunsten min.
På hvilke måter tenker du at kunst kan være med på å påvirke et sted?
Steder, sånn jeg ser det, er folkene som bor der. Det er de som utvikler og lever på stedet, og med kunsten min håper jeg å gi folk rom til å tenke over hvordan de ønsker å ha det der de er. Jeg ønsker å påvirke til kritisk tenkning og til at folk kan ta bevisste valg.
Det er klart det er ulikt hvordan kunst påvirker ut i fra omstendighetene de vises i. I arbeid med utsmykning av offentlige steder, så tenker jeg i hovedsak på brukerne av stedet og tar mer hensyn til dem; hvem de er og hvordan jeg ønsker at de skal føle seg, både fysisk og mentalt. Her vil ofte jeg bidra til glede, gi de noe visuelt å forholde seg til, skape undring over tilværelsen og gi rom for å stoppe opp og tenke.
ANNA MARIE SIGMOND GUDMUNDSDOTTIR
Kan du fortelle litt om deg og din kunstneriske bakgrunn?
Jeg har min utdannelse fra kunstakademiet i Bergen, hvor jeg studerte fra 1996 til 2000.
Etter avsluttet utdanning har jeg jobbet med installasjoner, maleri, tegning og foto. Jeg har hatt jevn aktivitet med utstillinger og oppdrag, både i Norge og utlandet siden den gang. Jeg jobber hovedsaklig med tegning og maleri i stort format, og har de siste årene jobbet med en serie malerier hvor den konseptuelle motivasjonen omhandler betydningen av maleriet som medium i en hurtig konsumerende visuell bildekultur. Måten vi opplever og tenker i bilder endres kontinuerlig, og gjør det å male bilder interessant og kompleks. Å jobbe med maleri handler derfor for meg om å opprettholde en prosess, en grunn til å male, henge igjen i en gammel tid hvor noe flytende kan blir til noe fast med hendene som transformator.
Hva jobber du med og er opptatt av i kunsten din for tida?
I maleriene jeg jobber med til Bodø Biennale tar jeg utgangspunkt i opplevelsen av landskap, både urbane og rurale, som transformator for indre prosesser. Utgangspunktet er erfarte minner og opplevelser, hvor jeg er opptatt av overgangene der en utsikt eller et sted blir til innsikt og en del av en abstrakt hukommelse. Maleriene står som brobyggere mellom den virkelige verden og det mentale, hvor minner fra forskjellige landskap endrer karakter og volum etter at den fysiske opplevelsen fant sted. Jeg er opptatt av at den materielle opplevelsen er marginal, mens det den etterlater seg er i konstant bevegelse og endring. Jeg er interessert i maleriet som et instrument for indre mentale prosesser, hvor det man ikke ser i et kunstverk kan bli viktigere enn det man ser!
Hvordan går du fram for å utvikle et stedsspesifikt verk, i denne forbindelse til Bodø?
Når jeg jobber med tegning og maleri tenker jeg hele tiden på at maleriet er handlingen eller resultatet etter at inntrykk har blitt filtrert. Jeg er svampen, og maleriet er det svampen greier å vri ut av seg. På den måten forstår jeg verden og meg selv gjennom en komposisjon som delvis formes av fremprovoserte tilfeldigheter hvor jeg dirigerer resultatet. Det er en måte å skape mening på, eller en måte å forstå og tenke på. Jeg opptatt av musikalitet, bevegelse og rytme. Det skal vris ut i en bestemt bevegelse. Man kan si at jeg møter situasjoner og oppdrag ganske åpent, ikke som en illustratør, men mer som virveldyr. Til Bodø har jeg jobbet med arbeider delvis som et resultat etter en befaring jeg hadde der. Etter befaringen dro jeg hjem og sydde sammen flere store lerret og begynte å male. Malingen fungerer som en opplevelse som filtreres og formes.
På hvilke måter tenker du at kunst kan være med på å påvirke et sted?
Jeg tenker at kunst i enhver form er viktig for menneskene som former og bor på et sted. Det er med på å skape fortellinger og identitet. For meg handler kunst om omsorg for det fragile og vakre, men også om viljen til å gå inn i det ubehagelige eller forvirrende. Kunst kan være en veiviser i det ensomme og det mellommenneskelige, og gjøre at vi opplever verden som et åpent mysterie vi ikke tar for gitt. På den måten kan kanskje kunst være med på å fortelle noe om et sted, som «stedet» ikke visste om fra før av?
Les mer om kunstnerne og utstillingene på