• Maria Landmark

Som en vev av ulike tråder // SNAKK 30



Denne månedens SNAKK er med Eivind Seljeseth- en kunstner jeg lenge har fulgt med på. Eivind jobber som koreograf og dansekunstner og er blant annet kjent for å skape interessante romlige opplevelser og verk hvor man sitter og undrer seg like mye over det som ikke skjer, som det som faktisk skjer på scenen.

I ettertid av denne samtalen har jeg grunnet videre på en del av tingene vi var innom- på hva som ligger i en kunstnerisk praksis, på hvordan man synliggjør det som ikke er der og på hvor skjøre strukturer et kunstnerskap er bygd opp på. Eivind deler raust av sine tanker og prosesser og nettopp dette synes jeg er så fint med SNAKK: at det kan gi innblikk i andres arbeid og forhåpentligvis derfra bidra til å skape rom for nye perspektiver.



Det føles kanskje oppbrukt å snakke om Korona, men nå som det har vart så lenge, føler jeg på nytt at det er relevant å snakke om. Hvordan har det siste året vært for deg? Har det påvirket hvordan du tenker om arbeidet ditt framover?

Det har vært et tøft år som har tatt knekken på meg på mange måter. Alt mulig har blitt avlyst, satt på vent eller måttet endres totalt. De fleste nye prosjektene som var planlagt gjennomført i fjor lot seg likevel faktisk gjennomføre ved å endre formater og tilpasse de situasjonen. Jeg har også undervist og veiledet en del på Khio og Høyskolen for dansekunst, så ting har jo skjedd, men de fleste av spillingene vi hadde planlagt med for eksempel Alt nå har blitt utsatt eller avlyst. Det er et prosjekt som krever en del tilpasning fra sted til sted, så det har blitt mye arbeid med ting som ikke har blitt noe av. Vi skulle spilt i Sandnes for noen uker siden, men det ble avlyst samme dag som forestillingen. Og nå har jeg sittet med ny tekst til Multiplié i Trondheim, men fikk akkurat beskjed om at også det er avlyst.

Det har blitt enda tydeligere for meg at min kunstneriske praksis har vært preget av at ting genereres fra hverandre, at det baller på seg og det ene fører til det andre. Nå har det jo ikke vært så mye rom for det og det har vært utfordrende for meg å holde kontinuiteten i arbeidet gående. Det er på en måte skuffende, fordi jeg har alltid tenkt på meg selv som en person som liker å holde på for meg selv og ikke er så avhengig av andre. Men nå har jeg merket hvor mye det kollektive har å si. Samtalene, dialogen og alt som skjer mellom linjene. “You don’t know what you got till it’s gone” som Joni Mitchell sier.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at Koronatiden har gitt meg nye perspektiver, rom for fordypning og utvikling, men sånn har det ikke vært til nå. Det har heller blitt større rom for tvil, usikkerhet og redsel. Det kan vel være en slags fordypning det også, men det kjennes mer som en hengemyr akkurat nå.

Jeg leste for en tid tilbake at du tenkte på å gi opp hele kunstnerkarrieren din. For meg var det så overraskende å lese, og samtidig en påminner om hvor skjøre strukturer man ofte jobber under som kunstner. Hvor var det disse tankene kom fra for din del og hva fikk det til å snu?

Det er litt vanskelig å si sånn helt presist hvor disse tankene kom fra, men det handler vel om summen av en vurdering av egne ferdigheter og hva jeg føler jeg får til og ikke, hva arbeidet er verdt, en vanskelig økonomisk situasjon, osv. Og så finnes det en del strukturelle faktorer i feltet som kan være kjipe å forholde seg til og som kan ta vekk noe av gleden, lysten og motivasjonen for meg. Jeg har alltid vært veldig glad i å jobbe mye, og føler meg også veldig heldig som har fått lov til å gjøre så mye forskjellig, men det må jo også være verdt det på et personlig plan, på en måte.

Det var ikke første gang jeg egentlig hadde bestemt meg for å se etter noe annet å holde på med, og det blir sikkert ikke den siste heller. Det kan nok være sunt å vurdere hva man jobber med og verdien av det i blant, men det er jo også grenser for hvor mye man kan holde på med det uten at det bare blir destruktivt.

Det som fikk det til å snu i det tilfellet, var helt konkret prosessen med Alt nå i slutten av 2019. Selv om det var en veldig omfattende og stressende prosess med mange ting som hang i lufta helt til siste slutt, så var det en veldig god prosess og et motiverende prosjekt å jobbe med for meg. Det gjorde at vekta tippet “riktig” vei, og minnet meg på mye av de elementene jeg setter pris på i å arbeide skapende med scenekunst.

Da vi lagde denne produksjonen var det en liten stund siden sist jeg hadde laget en forestilling på denne måten, og det er kanskje også noe med mellomrommene mellom produksjoner jeg syns er vanskelig. For meg er dans og koreografi en kunnskap som jeg bare kjenner skikkelig på når jeg er i en produksjon, som jeg føler jeg mister litt når jeg ikke jobber med det. Jeg vet jo at en ikke forsvinner, men når jeg står utenfor disse prosessene så spør jeg meg ofte hva jeg egentlig kan. For meg er denne kunnskapen så erfaringsbasert og knyttet til skapende prosesser og møter med publikum at det blir vanskelig å føle at man utvikler den uten å stå midt oppi det, eller kan knytte det til et spesifikt prosjekt.

Ja, hvordan jobber du i mellom prosjekter? Har du en type praksis?

Jeg har ikke noe fast måte å jobbe på mellom prosjekter og er ikke en “praksis-basert” dansekunstner. Research-fasen av kunstnerskapet mitt er stadig i endring og jeg trekkes mot å jobbe ulikt fra gang til gang. Denne letingen etter nye metoder er på mange måter blitt en slags metodikk.

Jeg jobber med å samle ting jeg interesserer meg for, prøve å forstå ting jeg ikke forstår, la meg inspirere av strømninger i feltet, eller i verden. Jeg samler til meg ting ganske løst, uten helt å vite hva det skal bli til, men bygger opp en slags bank av interesser, spørsmål og fascinasjoner.

Det må jo også ha vært motiverende for fortsettelsen å motta Statens kunstnerstipend for 5 år? (ledende spørsmål, hehe)

Ja, det er veldig stort og motiverende for videre arbeid. Jeg fikk vite i mars 2020 at jeg fikk arbeidsstipend, og det var jo en veldig rar timing og samtidig en redning å få stipendet midt i nedstengingen. Det har gjort at jeg har kunnet holde på med prosjekter, og det gir noen andre muligheter til å tenke lengre og ha andre perspektiv på arbeidet mitt. Jeg er veldig fan av kunstnerstipendordningen og mener det er en veldig effektiv måte å støtte kunsten på. Det gir kunstnere mulighet til å jobbe på tvers av konstellasjoner og prosjekter og dermed bidrar til et levende kunstfelt som kan utvikle seg i ulike retninger.

Hvordan går du fram når du skaper nye verk? Hva inspirerer deg? Har du noen bestemt metode du følger?

Jeg starter ofte rom- og stedsbasert og med å utvikle et format. For meg er det et gøy sted å starte. Kanskje tegner jeg et rom, undersøker et sted eller tenker rundt en situasjon. Jeg har vært opptatt av å ikke ha en fast metode, men at en del av å lage prosjektet er å lage prosjektets metode basert på hva slags samarbeid det er, hva slags kontekst det skal stå i og hvem som jobber med det. Et ideal for meg har vært at fremgangsmåten er ulik fra gang til gang, ettersom hva som tjener formatet best. Det er ikke en oppskrift jeg følger, noe som på sitt vis gjør det mer utfordrende, men også mer interessant og bedre for prosjektene, tror jeg.

Jeg prøver å lage verk som kan eksistere på flere plan samtidig, som kan ses på fra ulike steder. Vi hadde en workshop under studiene med komponist Henrik Hellstenius som snakket om hvordan de ulike elementene i et verk kan ses på som i en vev og at de ulike trådene kan bytte på å være forgrunn og bakgrunn. Det er noe jeg tok til meg og har tenkt mye på i ettertid - dette med at ting kan eksistere på samme tid, men ta ulik plass i verket avhengig av hvilket perspektiv man tar. Så er det jo selvfølgelig begrenset hva man får til, og det er nok noen av trådene i den veven min som stort sett blir værende ganske langt bak, eller alltid er litt tynnere enn de andre.

Jeg er interessert i å undersøke mekanismer, kvaliteter eller tematikker som ligger latent i et rom, et sted eller en situasjon og forsterke eller løfte det fram gjennom en slags subjektiv prisme. Når jeg jobber i scenerommet tenker jeg for eksempel på hva slags forventninger som ligger i rommet, og på forholdet mellom de som ser på og de som utøver.

Jeg har vært opptatt av at publikum er en del av rommet og prøver å tilby et blikk utenfra på hele situasjonen, der man kan se seg selv som en del av verket; at selv om rollen bare er å være der som seg selv på forestilling, så er det er en nødvendig del av verket.

Jeg opplever i flere av dine verk at det er like mye fokus på det man ikke kan se eller oppleve på scenen, som det som faktisk skjer. Kan du si noe mer om hvordan du jobber med dette?

Jeg har alltid vært opptatt av hva som ikke skjer. Både som et “aktivt ingenting” og som ulike potensielle hendelser. Hva som skjer hjemme i leiligheten når jeg ikke er der, hva som kunne skjedd hvis jeg tok en senere trikk, hva som skjer inni hodet til personen ved siden av meg osv. Jeg går ikke rundt og tenker sånn hele tiden, heldigvis, men den interessen har nok absolutt farget arbeidene mine, ja. Jeg syns tomrommene, mellomrommene, det som kunne ha vært eller det man kan kalle potensialiteten i verk er veldig spennende.

Akkurat hvordan jeg jobber med det er litt vanskelig å svare konkret på, for det er på et vis det mye av arbeidet med de ulike verkene går ut på å finne ut av. Men det handler vel om samspillet mellom de ulike elementene som utgjør forestillingen. Jeg arbeider aktivt og koreografisk med de ulike uttrykksformene, eller materialene som utgjør forestillingens helhet. I forestillingen Hus forbi gjør for eksempel scenografien en større jobb i å løfte fram prosjekts grunntanke enn det bevegelsene klarer å gjøre, men rommet pluss bevegelsen pluss publikum til sammen likevel er avgjørende for hvordan det hele virker.

Hvem andre kunne du tenke deg å lese om i SNAKK?

Jeg hadde likt å lese om Pernille Holden. Det er kanskje inhabilt, siden hun er en venn av meg, men hun er både morsom og klok og har et spennende kunstnerskap!


Foto: Tale Hendnes

Les mer om Eivind og hans arbeid her


0 comments