Hvordan skaper man kunst som oppnår kontakt og dialog med publikum, men som samtidig utfordrer steder og kontekster slik de vanligvis fremstår? Hvordan går man fram for å lage dansekunst spesielt tilpasset en gitt kontekst og hva skiller disse prosjektene fra sceniske danseforestillinger?
I samarbeid med Bodø Biennale skal jeg intervjue noen av kunstnerne som kommer til årets biennale, og i dette intervjuet snakker jeg med kunstnergruppa Landing som har lang erfaring med å utvikle dansekunst basert på spesifikke steder og kontekster. Med sitt verk Flytende Landskap kommer de under biennalen til å fylle byrommet med tusen meter lianer som både refererer til og reflekterer over omgivelsene de er en del av. Jeg har snakket med to av de som sitter ved roret i Landing, Venke Marie Sortland og Ida Gudbrandsen, for å høre mer om deres prosesser og tanker rundt arbeidet med stedsbasert dansekunst.
For de som ikke kjenner dere- kan dere fortelle om Landing? Hvem er dere og hva jobber dere med?
Venke: Landing startet som et kollektiv bestående av en gruppe dansekunstnere utdannet ved Skolen for samtidsdans. Vi etablerte oss i 2005 og lagde noen store prosjekter sammen, før vi slo opp som kollektiv og etterhvert fikk formen vi har nå, som er et DA.
Helt fra starten ville vi jobbe stedsspesifikt, og etter hvert begynte vi også å interessere oss for å jobbe med dans for barn i en pedagogisk kontekst.
Ida: Det som skiller Landings arbeid fra andre prosjekter jeg jobber med er, som Venke sier, utgangspunktet er målgruppen og det stedsspesifikke. Når dette møter det kunstneriske verket, oss som utøvere og publikum, dannes det er en slags gjensidig avhengighet som hele tiden står i forhandling med hverandre. Det er ikke bare opp til oss hva som skjer og vi kan ikke lage det vi vil uavhengig av hvordan det resonnerer i målgruppa og konteksten vi jobber i - vi må hele tiden forholde oss til motstanden i omgivelsene. Samtidig er vi opptatt av at motstanden også må ligge i kunsten, vi er ikke interessert i å bare tilby et lekerom for barn. Denne forhandlingen syns jeg er veldig interessant, den fører til at arbeidene har en tydelig retning, og det tar oss og kunsten steder vi ikke kan forutsi.
Venke: Vi jobber mye med deltakelse og interaksjon. Men heller enn å tenke at det er interessant per se, er vi opptatt av hva det skaper og muliggjør. For eksempel kan vi jobbe med å få barna til å bevege seg på en annen måte enn de pleier, og oppdage at den beste måten å få til det på, er ved å gjøre noe som ikke kan gjenkjennes som en forestilling i det hele tatt.
Dere skal til Bodø Biennale med verket Flytende landskap. Dette er et utendørs verk som først ble vist i 2018 og som videre har spilt på flere ulike steder. Hva slags landskap er det dere tar med dere og hvordan jobber dere når dere skal la verket møte nye omgivelser, i dette tilfellet Bodø?
Venke: Flytende landskap er et verk som er utviklet i tett samarbeid med scenograf og billedkunstner Camilla Wexels Riser, så det er på mange måter hennes landskap som er utgangspunktet. Hun hadde en veldig tydelig idé om dette landskapet av lianer som beveges av og sammen med kropper. Både materialene i seg selv og vi som utøvere har imidlertid hatt stor innvirkning på utviklingen av og i dette landskapet.
Det vi prøver å oppnå er et landskap som både endrer og foreslår nye måter å se det stedet vi kommer til på. Vi fyller ut, beveger, inntar og forsterker ulike aspekter ved stedet. Det er litt forskjellig hva som blir sterkest på hvert sted; noen ganger skiller verket seg sterkt ut fra omgivelsene og andre ganger glir det inn som en del av det som allerede er der.
Landskapet vi utøver er hele tiden i endring. Vi har som regel at idet du skjønner hva vi lager, så må noen begynne på et nytt prosjekt. Som utøver kan det være ganske vondt å måtte begynne på noe nytt før du har fått fullført et skikkelig tilfredsstillende prosjekt, men hvis vi ender opp i en fantastisk skulptur som alle er fornøyd med, så har vi feilet. Verket er så skulpturelt i seg selv, så hvis målet hadde vært å lage noe vakkert, kunne vi jo lagd tablå etter tablå, men det er ikke interessant for oss. Det interessante er at man ser det skjer en endring over tid.
Ida: Verket forhandler hele tiden om tid, og selv om vi har endring som regel, så skjer jo ingenting raskt når man skal flytte på lianene- de er så tunge! Regelen om endring handler på mange måter om hvordan man kan være i dette landskapet som utøver - som en som vil noe, og som samtidig aksepterer at det ikke blir akkurat sånn som man vil. Det er en strategi for å holde på med arbeidet over tid og å skape en slags ongoing flyt.
Venke: Publikum er også en viktig del av verket. Vi tenker mye på hvordan vi kan være åpne for at publikum kan være sammen med oss, snakke med oss, spørre oss om ting og være en del av verket uten at det blir trykket ned over hodet på dem.
Ida: Ja, vi innlemmet disse henvendelsene og samtalene med publikum som en del av verket veldig tidlig, og de er nesten like viktige som å bevege landskapet, slik jeg ser det. Det ville vært et veldig rart valg å ta på seg “utøvermaska” og late som om publikum ikke eksisterer, eller bli sur for at de henvender seg til oss, når vi har valgt å være i et offentlig rom. Vi kan ikke gå imot det publikum gjør, vi må heller tenke på hva vi gjør med det og hvordan vi jobber rundt det. Her føler jeg innstillingen om at ingenting er ferdig hjelper.
Hvordan velger dere steder verket skal framføres?
Ida: Vi har valgt steder basert på ulike kriterier. I begynnelsen var det viktig for oss å ikke være knyttet til noe annet som forbindes med kunst, det vil si å verken være i nærheten av kunstinstitusjoner eller ha co-produsenter. Vi har valgt steder av symbolske eller verdimessige grunner, som for eksempel Barcode i Oslo som jo er kjent som et type urbant, hardt, pengesterkt, travelt sted, hvor vi åpenbart ville være en kontrast med vårt myke landskap og abstrakte kunst.
Verket er jo veldig visuelt, så andre ganger har vi bare tenkt på hvor kunne vi tenke oss å se lianene, og ikke nødvendigvis se på det som en kommentar til betydningen av stedet.
Venke: Når vi kommer til en ny kontekst, som når vi nå skal til Bodø, leter vi etter steder hvor vi kan unngå et klassisk sceneoppsett der det er tydelig hva som er front eller publikums plass. Vi liker å jobbe på steder hvor vi blir en passasje, ved å for eksempel plassere oss i en typisk transportetappe. Dette står selvfølgelig i forhandling med at vi ikke skal sperre veien, for provokasjon er ikke målet, men vi vil heller være et verk publikum snubler over enn en skulptur de stiller seg opp for å betrakte. Vi prøver også å tilrettelegge for at publikum ikke ser alle deler av verket samtidig; kanskje må man rundt et hjørne for å se resten av landskapet. Publikum vil jo helst skjønne rollen sin, men det prøver vi å unngå.
Hvordan jobber dere med å møte publikum i verkene deres? Jeg ser at flere av arbeidene deres strekker seg ut mot nye publikumsgrupper og folk som ikke naturlig oppsøker samtidsdans- hva har det å si for måten dere arbeider på?
Venke: Når vi skal igang med et nytt prosjekt er det viktig for oss å tilbringe mye tid i den konteksten vi er interesserte i. Vi går utifra at vi lager noe for en målgruppe vi ikke kjenner og at de ikke kjenner oss, så derfor må vi så tidlig som mulig tilrettelegge for møter med dem for å forstå mer om hvem de er.
Ofte henger arbeidet med publikum sammen med formatet vi har valgt - eller omvendt. Fordi vi har valgt å møte publikum med én gang og utvikle verket mens vi er i den aktuelle konteksten, så er det ikke så viktig for oss å skille på hva som er prosess og hva som er forestilling, og ofte er det heller ikke mulig.
Ida: I et prosjekt vi gjorde nettopp hadde vi med oss noen scenografiske elementer i det første møtet med elevene, og vi observerte hva de valgte å gjøre med disse. Vår erfaring er at barna ofte trenger verktøy og rammer for å være kreative eller klare å gå videre fra en første innskytelse om at et teppe er en kappe eller lignende. Dette gjelder også for bevegelser, og her kommer den kunstneriske motstanden vi snakket om innledningsvis inn.
Møtene handler om at vi får en slags kontakt der noe kan skje med både dem og oss. Dette handler ikke bare om å være i samme rom, som dessverre mange DKS-forestillinger handler om, men om å være på nivå med dem på ett eller annet vis og gi dem en inngang til kunsten gjennom at de begynner å relatere til materialet. Hvis vi skal ikke bare være en underholdnings-business, må vi jobbe for at vi ikke blir det rare de kan overse. Vi vil ikke bli avfeid som kunst!
Venke: Fokuset på målgruppe finnes som en rød tråd i arbeidene våre, men det er også noe vi prøver å finne ut av på nytt i hvert prosjekt. Informasjonen fra foregående prosjekter påvirker hvordan vi jobber videre.
Jeg føler også at det er viktig å si at selv om vi har en metode og en viss tanke om hva vi er på utkikk etter i et møte, så betyr ikke det nødvendigvis at vi vet hva som fungerer. Vi snakker like mye om at vi ikke får det til, men det at vi har fokus på det og er interessert i å leite etter det, er kanskje viktigere enn at vi nødvendigvis har funnet løsningen.
Ida: Vi er også interessert i å finne ut hvor og når i arbeidet det er interessant og funksjonelt at publikum påvirker. Når verket først finnes, har vi egentlig ganske stram stram regi . Dette fordi vi ikke er interessert i et åpent lekerom hvor det er det mest utadvendte barnet som tar kontroll. Vi ønsker å gi publikum mulighet til å være noen andre i møte med kunsten og oss, og hvis ikke vi er tydelige på hva vi vil, så skjer bare det som alltid skjer i den spesifikke gruppa. Jeg tror ikke barna opplever det så stramt altså, men for oss er det helt tydelig hva vi vil med det vi gjør.
Venke: Det er viktig å påpeke at det ikke bare er publikum som spiller inn i prosessen. I arbeid på skoler er også konteksten: dagsrytmen, regler, hva vi ser at de lærer, arkitektur, farger, hva slag språk lærerne bruker og så videre, faktorer vi forholder oss til. Det samme gjelder i offentlige rom; det er altså ikke bare hva publikum gjør, men også tida på dagen, arkitekturen, været og stedets egen rytme som spiller inn.
Dere sier dere ønsker å utfordre grensen mellom verk og prosess. Hvorfor er dette interessant? Hva mener dere det gir av muligheter?
Ida: Jeg syns ikke det er noe mål i seg selv å kalle et verk for en prosess. Det er vel mer konsekvensen av måten vi jobber på. Hvis du skal være i det offentlige rom, så nytter det ikke si at det er en prøve; er du ute med tusen meter lianer, så vil folk oppfatte det som et verk uansett. Jeg syns også det kan bli litt unnskyldende å kalle et verk for en prosess, så det handler vel mer om at vi er tidlig ute og møter målgruppen, og sånn sett tar de med på våre prosesser.
I Flytende landskap er det noen tydelige parametre som ikke forandrer seg; hva vi jobber med og hva reglene er, men vi er likevel nødt til å akseptere at konteksten påvirker verket og gjør det ulikt fra gang til gang. Arbeidet har sånn sett noe prosessuelt ved seg, men for meg er det ikke noe interessant å kalle det en prosess, det er en del av verket. Det interessante er å observere hvordan det forandrer seg og hva som spiller inn.
Venke: For meg handler dette spørsmålet også om en generell innstilling til livet og kunsten. Jeg kommer alltid til å være i prosess, og jeg kommer alltid til å ha denne diskusjonen om hva som kunne vært gjort annerledes. I Landing er dette knyttet til spørsmålet om det finnes noen optimal standard for hvordan et danseprosjekter skal se ut.
I forhold til en skolekontekst, så er det så opplest og vedtatt at det skal formidles ferdige resultater i stedet for at elevene får møte kunstnerne og prosessene. Jeg tenker det er et stort potensiale i at elever får møte kunstnere og de kunstneriske prosessene.
Føler ikke vi kommer unna Korona- har denne krisen påvirket hvordan dere arbeider og tenker kunst framover?
Venke: For meg betyr det mye kontorarbeid. Prosjekter og visninger avlyses og flyttes og det gir tid til å skrive ting som burde ha vært skrevet og gjøre ting som burde vært gjort. Ida og jeg har begge litt “potetaktige” liv, med føtter i ulike deler av feltet, så det er alltid en del av arbeidet som trenger litt pleie.
Ida: Personlig tenker jeg at korona viser at folk har rar forståelse av timing. Jeg opplever at det kommer mange svar på spørsmål som ikke har rukket å bli stilt. Jeg har liksom ikke klart å ta innover meg hva koronasituasjonen betyr, og opplever mye av det som kommer til uttrykk nå som en slags privat rastløshet der løsningen blir å være synlig på digitale plattformer. Det er veldig langt unna det scenekunst handler om for meg. Jeg stusser over at det plutselig blir veldig om å gjøre å vises, når vi i vårt vanlige virke bruker 90% av tida i prosess og i studio.
Det blir også veldig tydelig for meg at det er kropp vi jobber med, og når restriksjoner på nettopp nærhet oppstår, blir det et hull der styrken vår ligger. Akkurat hva man kan gjøre med det, er jeg usikker på. Samtidig tenker jeg at det absolutt kan komme interessante kunstneriske prosjekter ut av denne pandemien, og sånn sett er Landing en god arena for å tenke på hvordan vi kan skape og utøve kunst også i en tid med mange restriksjoner. Men det trenger tid til å få utvikle seg og dybden i kunsten må ikke forsvinne.
Venke: Vi har jo snakket lenge om å jobbe mer lokalt- at kunsten kan få en sterkere rolle i den lokale konteksten man er en del av, og kanskje det er tid for å få mer oppmerksomhet rundt dette nå. Kanskje kan man nå få opp verdien av den lokale forankringen, så det ses på som like viktig og verdifullt som det å ha en internasjonal turnévirksomhet? Ikke for dét, vi trenger også noen som turnerer utenlands, men vi kan og bør ikke ha det som den eneste verdistandarden.
Foto: Tom Øverlie
Les mer om Landing på www.landing.no